En tur i mai – Lyttende pedagogikk i hverdagen

 

En onsdag i mai var to voksne og 4 barn på tur i skogen ved Langsetløkka, som er nærmiljøet til barnehagen vår.

Turen var et spontant forslag, men passet godt da det var fint vær og alle voksne var til stede. Vi hadde dermed en god mulighet til å ta med noen av de eldste barna på en litt lenger tur. Siden turen var spontan, hadde vi ikke laget noen konkret plan eller mål for turen. Vi bestemte oss rett og slett for å følge barna og lytte til deres oppdagelser på veien. Det eneste vi voksne hadde som en enkel plan, var å komme oss til skogen og ta det derfra.

Oppdagelsene til barna startet med en gang de ble sluppet løs fra «toget» (vognen vi har med oss på tur). Jeg og den andre voksne står og ser opp mot skogen og snakker løst om hvor det kan være fint å begynne å gå. Da sier den ene gutten «Se! Sopp» og peker ned på bakken, vi voksne følger ikke helt med og tenker at det er jo ikke sopp her. Gutten gir seg ikke og fortsetter «Se, se, sopp!». Han får oppmerksomheten vår, og vi får oss en liten overraskelse når det faktisk er to sopper på bakken. Vi blir litt flaue over at vi ikke fulgte bedre med, men også overasket over at disse små 2-åringene faktisk vet hva sopp er og klarer å kjenne de igjen i friluft ute i skogen og ikke i en bok, på tv eller i en middag hjemme.

Oppdagelsene fortsetter og vi finner flere sopp, vi utforsker mose, vi ser på maur og finner en kjempestor maur-tue. Vi snakker om at det er her maurene bor, vi ser på store røtter som kommer opp fra bakken, og vi finner noen små dammer – som for oss voksne er nettopp bare små dammer. Her igjen blir vi overasket over hva disse små kan, og hva de viser oss. De kaller den lille vanndammen for en fiskedam og finner frem store pinner og begynner «å fiske». I den samme dammen finner de ut at de vil kaste noen steiner og sier «plopp» i det steinen treffer vannet. Her ser vi at barna viser forståelse for lydord - når steinen treffer vannet sier den «plopp». En lyd de klarer å uttrykke i ord. De viser også undring for lyden, som de klarer å utskille, sette i sammenheng og repetere. Dette er en viktig del av språkforståelsen og læringen av det verbale språket som er oppbygget av lyd. Så ser vi at steinen lager ringer i vannet, det blir et mønster og handling og konsekvens får en sammenheng. Vi ser dermed at en liten vanndam som vi voksne ikke hadde vist så stor interesse av, kan være med på å fremme undring og utforskning innenfor språk, lyder, fantasi, rollespill og matematikk. Alt dette kun ut ifra barnas egne interesse og entusiasme for denne vanndammen, og at vi voksne tok oss tid til å være med på denne undringen, lytte med dem, oppdage ringene i vannet sammen med dem, og forstå at pinnene de hentet skulle brukes til å «fiskes med».

 

Videre på turen finner vi en liten «hytte» bygd av pinner og trær. Denne blir også oppdaget av barna først, den ene gutten roper «Hus!», og vi bruker her god tid på å oppdage dette «huset». Hvordan kommer vi oss opp dit? Vi må klatre opp en liten fjellvegg, den er bratt, og barna øver seg her på å vente på tur, og på å få en hjelpende hånd på toppen hvor det er ekstra bratt. Vi sitter deretter en liten stund og slapper av inni «huset». Rett før vi oppdaget huset så vi også et rådyr, vi benytter dermed denne lille hvilestunden til å se om vi igjen kan se dette rådyret. Å vente på tur - turtaking, var også en god erfaring vi fikk med oss i flere forskjellige settinger. Ikke bare opp denne lille fjellvegen, men på stien, opp små skråninger og ned små bakker. Barna viser hele veien god forståelse for dette og er flinke til å vente på tur og på hverandre. Alle må få bli med, og det er de gode på. De viser overaskende god forståelse for dette på turen, siden vi har latt de styre veien har de selv gått først i «rekken» hele turen. De stoppet flere ganger, så bak seg, og sjekket at alle var med før de fortsatte videre. De viste stor interesse for de andre barna som var med, hva oppdager de? Hva ser de der? De oppdaget, snakket, undret seg sammen og inkluderte hverandre hele veien. Hvis de ikke så et av de andre barna på et tidspunkt snudde de seg mot oss voksne og spurte «Hvor er …?», og viser både god oppmerksomhet og omtanke for hverandre. Vi har ikke vært på så mange turer i løpet av deres første år i barnehagen, men likevel viser de stor forståelse for samhold og tilhørighet. Erfaringer de har fått fra å være sammen i barnehagen, og som de klarer å ta med seg og videreføre på tur. 

Det var en kjempefin tur med mange spennende oppdagelser. Alt på barnas egne premisser og interesser, de styrte hvor vi gikk, hva vi skulle stoppe og se på og undre oss over. Vi hadde mange spennende og fine samtaler, og fikk med oss viktige erfaringer som vi tar med oss videre på våre neste turer. Dette viser hvor mye vi kan lære av barn hvis vi lar de styre og tar oss tid til å lytte og undre oss sammen med dem. Vi hadde kanskje ikke oppdaget og lært så mye hadde vi voksne skullet styre hele turen, dette så vi fra første minutt hvor de oppdager sopper og vi holder på å overse dette.

Verdiene og ledeordene våre som Lyttende pedagogikk, Dialog, Mestring, Utforskning, Oppdagelse og Inkludering (Myrertoppen Barnehage- https://norlandiabarnehagene.no/myrertoppen/pedagogikk/) er tydelig til stede i løpet av denne turen. Vi kan også koble til Barnehagelovens paragraf 2 – Barnehagens innhold (https://lovdata.no/dokument/LTI/lov/2005-06-17-64) samt Rammeplan for Barnehager (https://www.udir.no/laring-og-trivsel/rammeplan/)

Vi er sammen! Ettåringenes sosiale liv i barnehagen

Det er særlig én ting barnehager kan tilby som foreldrene som oftest ikke kan tilby hjemme: en hel flokk med barn! Her er det alltid noen å være sammen med. Om det er vanskelig å finne noen å være sammen med, så gir vi dem noe å være sammen om. Det viktigste er kanskje ikke å ha den ene bestevennen, ikke alle barn har det, men det er viktig å ha flere man kan gjøre spennende ting sammen med.

Ettåringene er sosial vesener. Til å begynne med kanskje de er mest opptatt av å bli kjent med de voksne og miljøet rundt seg, men det tar ikke lang tid før barna setter pris på fellesskapet. Å være sammen om å danse er mye morsommere enn å danse alene. Å synge sammen er morsommere enn å synge alene. Å leke sammen er morsommere enn å leke alene, selv om begge deler er fint til hver sin tid. Å utforske sammen er morsommere enn å utforske alene. 

Så handler det om å gi barna muligheter til å gjøre ting sammen - hva slags leker og materialer gir vi dem? Hvordan kan vi skape møteplasser i hverdagen?

 

Og så er det ikke noen vei utenom. Barna må krangle også. Så fort et barn løfter opp en leke, så er den aktivert. Da blir den interessant i andre barns øyne. Toddlerloven sier at "Alt jeg har lyst på er mitt". Barna kan være utrolig omsorgsfulle med hverandre, men ikke hvis det er interessekonflikt. Det kan dyttes, bites, skrikes, slås osv. 

Men vi øver på å løse dette. Når vi er barnas høyttalere og setter ord på hva de vil, så hjelper det mye. Feks: " Ikke ta leken fra ham, du kan heller si - Kan jeg få?". Ofte appellerer dette til den andres empati, og barnet får leken. Eller så er ikke det andre barnet ferdig ennå, og den som spurte må vente til leken blir ledig. "Kan jeg få etterpå?" er gjerne en god avslutningsreplikk som ender med et ja. Hva vi tilbyr av leker og hvordan vi organiserer gruppen, kan også påvirke mengden konflikter. 

Uansett om det går en kule varmt mellom barna til tider, så ser vi mye omsorg, empati og gode handlinger barna imellom, som trøst, hjelp og smil. Det er godt å være sammen.

Når 1-åringer tegner.....

.... da foregår det mye utforskning. Det tegnes mye, armenes bevegelser kombinert med blyantenes avtrykk på arket er spennende, men det er noen andre ting også man bare MÅ finne ut av...

(Her er ett stort ark teipet fast i bordet, fire barn av gangen kommer inn og tegner. Fargeblyantene står i tre kopper, det er ikke satt frem stoler, barna kan bevege seg rundt bordet)

Alle spørsmålene nedenfor er pedagogens tolkning av barnas handlinger. Kan det være dette de utforsker?

Kan jeg ta ut alle blyantene av koppen?

Kan koppen bli full?

Kan vi ta alle koppene? Og kanskje gå en tur med dem?

Kan jeg ta en kopp og ha den heeelt for meg selv? Er den min da?

Hvor fort kan blyanter trille når jeg slipper dem på bordet?

Faller de ned???

Kan jeg tømme koppen helt?

Hvordan er det å rope ØØØØØ inn i koppen?

Når blyanter faller ned, hvor blir det av dem da? 

Får jeg litt skryt hvis jeg rydder opp alle blyantene?

Kan jeg tegne rett på bordet?

Hvis én ikke får lov å tegne på bordet, kanskje jeg kan tegne på bordet?

Hvis jeg velger en annen farge, er det greit da?

Kan jeg tegne på veggen, da?

Kan jeg tegne over hele arket?

Kan jeg tegne oppi en kork?

(Noen barn har kommet inn i tegnerommet med våte ermer etter å ha utforsket litt i vasken)

Kan jeg tegne med tre blyanter samtidig?

Arket ble plutselig vått. Kan jeg tegne på det våte?

Hei, trengs det et feiebrett oppå bordet?

Kan jeg ta med hele arket og gå?

En slik setting innebærer tydeligvis mye mer enn å tegne. Her er det storstilt utforskning av både fysiske lover og vårt lille samfunns normer og regler. Vi skal tegne på arket, vi tegner sammen, ingen eier blyantene, vi må dele og bytte på, blyantene må være på bordet, så de ikke blir borte når man trenger dem. Det er mye å snakke om. De fysiske lovene taler for seg selv, men vi snakker om dem også. 

Vårt barnesyn: Barn er kompetente, de utforsker og skaper sin egen kunnskap i samspill med de andre barna, de voksne og materialer/miljøet rundt seg. Dette barnesynet påvirker hvordan man som voksen møter barna i slike situasjoner.

5åringenes arbeid med FN og Barnekonvensjonen

På Maxi har vi fordypet oss litt i barnekonvensjonen for bl.a å utvide barnas perspektiv på sitt eget liv og at det finnes en større verden der utenfor Kjelsås. Vi tok utgangspunkt i PlanNorges materialer, og fant vår egen vri.

Vi brukte vår egen arbeidsmetode med store dokumentasjonsark for å lage plakater til de enkelte artiklene i barnekonvensjonen. I forkant har vi snakket litt om det på barnemøter slik at barna hadde en samlet idé om hva dette dreide seg om før vi gikk i gang med plakatene.

Aktivitet:
Lage plakater til Barnekonvensjonen

Mål:
Utvidet perspektiv på verden - hvorfor er barnekonvensjonen viktig
Refleksjon over egen situasjon
Språktrening

Verktøy og materialer:
Utskrevne enkeltartikler fra Barnekonvensjonen
"Vennebøker" og utskrevne bilder fra bøkene
Stort ark A3
Sakser, lim og penn

Arbeidsmetode:
Gruppeaktivitet med inntil 3 barn og 1 personal
På egnet sted ved eget bord

Gjennomføring og instrukser:
Vi leser opp alle artiklene, barna snakker og blir enige om hvilken artikkel de vil jobbe med, og som de klipper ut og limer på arket. Barna finner i samarbeid det bildet de synes passer, klipper ut og limer på arket. De må passe på at det de limer er riktig vei (i fht skrift) og at det blir plass til å skrive rundt.
Vi leser den av "Vennebøkene" som tilhører den utvalgte artikkelen. Vi samtaler og snakker om det vi har lest, og barnas egne tanker om den utvalgte artikkelen. Personal noterer fortløpende barnas uttalelser.

Fordi dette arbeidet var identisk i arbeidsmetode som dokumentasjonsarbeidet, var det relativt enkelt for barna  å forstå hva som skulle gjøres og hvordan. De fikk likevel en ny utfordring fordi det denne gangen ikke handlet om dem direkte, de hadde ingen bilder av seg selv eller eget produkt å snakke ut ifra. I stedet var utgangspunktet ganske abstrakt og mindre håndgripelig for dem.

Dette krevde noe mer innspill fra meg som pedagog, barna trengte kanskje flere hjelpespørsmål både til utsagn og formuleringer. De trengte også å få satt igang refleksjonen på en litt annen måte. Jeg valgte å skissere sammenheng mellom den aktuelle artikkelen de jobbet med og deres eget liv (Hvordan er det hjemme når du f.x har lyst til noe annet enn mamma; hvordan løser dere det?). På denne måten fikk barna et kjent utgangspunkt som vi spant litt videre på gjennom samtale.

Jeg opplevde at barna satte stor pris på dette arbeidet, og det var stor motivasjon for å lære mer om barnekonvensjonen. De synes det er stas å få arbeide mer med noe de har oppfattet er viktig for barn verden over. Det å utfordre barna i å reflektere og sette ord på de tankene som dukker opp, virker å være effektfullt i forhold til språktrening og observasjon av barnas ordforråd og begrepsforståelse. Det tilrettelegges for litt andre måter å formulere seg på enn når man prater med utgangspunkt i noe konkret og selvopplevd. Det er interessant også å høre barnas tankespinn rundt de ulike artiklene og hvordan de (med litt hjelp) finner sammenheng til eget liv.

Bøkene og bildene til PlanNorge ble veldig populære, barna synes det er morsomt å jobbe utifra dette materialet, og de kan enkelt relatere seg til historiene i bøkene.

Både barna og vi personal er blitt veldig fornøyde med resultatet, som vi har hengt opp på dokumentasjonsveggen vår.

I denne aktiviteten har barna jobbet innenfor disse fagområdene: Etikk, religion og filosofi, Kommunikasjon, språk og tekst, Nærmiljø og samfunn og Antall, rom og form. De har øvd koordinasjon, finmotorikk, konsentrasjon, samarbeid, refleksjon og språk.