I hverdagen er barna travelt opptatt med å ta til seg læring og inntrykk, de eksponeres for både kognitive og fysiske utfordringer gjennom en hel dag. I tillegg er små barn generelt ganske selvrettferdige og svært opptatt av hva andre til enhver tid gjør feil eller annerledes. Det er en måte de lærer om sosiale regler på, en begynnende refleksjon over hva som er rett og galt.
I alt dette kan barna bli slitne, ha problemer med å finne fokus og indre ro, de kan opptre lite inkluderende og enkelte er i forsvarsposisjon store deler av dagen. Vi voksne opplever dette bl.a. ved grupperinger av barn i faste vennerelasjoner som aldri blir utfordret, barn som stenger hverandre ute på ulike måter, barn som snakker nedsettende om hverandre og som har et veldig stort fokus på det negative ved andre (“XX slår meg”, “XX er slem”, “XX rydder ikke”).
Hos oss gav det seg også utslag i enkelte barn som opptrådte utagerende, som var klønete i sosiale samspill og som speilte den negative omtalen de til stadighet ble møtt med. I en homogen kultur havner en lett i fallgruven “lite romslighet i forhold til ulike personligheter” og merkelappene deles raskt ut. Det kan være skremmende selvoppfyllende å tildele små barn merkelapper som “snill” eller “slem”! Man vil som regel oppleve at de barna man anser som “snille” har høy sosial kompetanse, mens de “slemme” utagerer en del og ofte ødelegger i leken.
Men det er nok heller slik at de negative sidene til de “snille” ikke er like fremtredende, fordi disse ikke trenger å gjøre noe drastisk for å kunne ha tilfredsstillende sosial omgang. De “snille” barna blir også hørt, sett og er etterspurt hos både barn og voksne, og får dermed meget god sosial og kommunikativ språktrening.
De “slemme” barna derimot, må kjempe med nebb og klør i hverdagen. De blir gjentatte ganger og på ulike måter fortalt hvor håpløse de er og hvor lite de er ønsket i lek eller samvær. Dette gjør selvsagt noe med dem; de blir beskjemmet, ydmyket og misforstått, de tyr til drastiske skritt for å bli hørt og sett av de andre.
Vi mennesker vil helst unngå ubehag, og fordi utagerende mennesker oppleves ubehagelige, beskytter vi oss bl.a. ved å stenge ute, baksnakke og ikke gi oppmerksomhet. “Slemme” barn unngås, og får dermed mindre sosial trening og har oftere kommunikasjonsutfordringer.
Vi hadde et sterkt ønske om å bryte den påbegynte negative spiralen, å jobbe imot alt det negative. Men vi ville unngå å sette spesielt fokus på enkeltbarn eller skape ytterligere gnisninger blant barna. Tanken var økt positivitet og inkludering. Samtidig ønsket vi å motvirke stress og indre uro, for å gjøre det lettere for barna å tilegne seg sosial kompetanse.
En av pedagogene foreslo mindfulness for barn, som hun hadde erfaringer med privat. Hun ble i første omgang møtt med sunn 
skepsis, for hva i all verden er mindfulness; hvordan tilpasses dette barn og er dette i tråd med den førende pedagogikken? Vi fant ut at det verste som kunne skje var at vi ikke likte det, og kjøpte lydfiler til nedlasting fra denne nettsiden: http://www.selvfoelelse-selvtillit.no/
Hva er mindfulness for barn:
I vårt bruk er det en form for mentaltrening der barna blir matet med gode budskap gjennom fantasihistorier der barnet (lytteren) gjøres til hovedperson. En behagelig, rolig damestemme forteller med stemningsfull og beroligende musikk i bakgrunnen. Stemmen snakker direkte til barnet og historiene er spekket med gode ord og skrytende setninger: “Du er så god å leke med!”, “Jeg liker deg kjempegodt!”, “Du er helt perfekt!”, “For et fantastisk barn du er!” o.l.
Hvordan bruker vi det:
Etter å ha forsøkt litt ulike måter å bruke det på, har jeg kommet fram til at barna får best utbytte dersom jeg tilrettelegger for samlingsstunder der vi sammen hører en mindfulness-historie. Alle barna setter seg i en ring, og vi blir i fellesskap enige om kjørereglene: være musestille, sitte eller ligge helt i ro, bare passe på oss selv (slik at sidemannen får være i fred) og prøve å høre ordentlig på fortellingen. Dette er blitt en rutine som fungerer som en startknapp og påminnelse for barna.
Det blir en naturlig, avslappet stemning når historiene begynner, og dette setter barna pris på. De sitter eller ligger etter eget ønske, og innimellom er det noen som sovner. Det er en stor utfordring for barna å holde seg i ro og kun lytte i drøye 15minutter, så jeg må være aktivt tilstede og hjelpe dem med dette. Men det blir en veldig fin hvilestund for alle barna.
Når historien er ferdig, snakker vi litt løst om hva det handlet om, og vi tar tak i de fine ordene og setningene som ble sagt. Barna instrueres i å henvende seg til hverandre etter tur, en og en; og si en av disse setningene. Her sufflerer jeg slik at de ikke mister tråden; “Hei XX, du er veldig god å leke med!”. Det andre barnet skal svare og si “Hei XX, du er også veldig god å leke med!” Det er viktig at jeg sier setningene korrekt, for barna gjentar nøyaktig det jeg sier.Noen ganger snur de seg til sidemannen mens de sitter i ring, mens andre ganger ber jeg to og to om å stå i midten av ringen sammen.
Dette er en veldig koselig seanse der alle barna blir inkludert, sett og satt pris på av vennene sine. De første gangene var det litt uvant, litt rart og mange var sjenerte. Vi er dessverre ikke vant til å si slike gode ting direkte til hverandre i hverdagen, dette er ikke noe vi lærer barn direkte. Men etter å ha gjort dette en del ganger er det bare smil hos hver og en, og de viser med hele seg hvor godt de synes dette er. Stemningen er varm og inkluderende.
Vi avslutter alltid med å stå i ring og holde hverandre i hendene, så ser vi på hverandre, smiler og sier “Vi er gode venner!” i kor, etterfulgt av en kollektiv, stor klem.
Hvorfor gjør vi dette:
Mindfulness-stundene hos oss er blitt fine små avbrekk i en hektisk barnehagehverdag der det utelukkende handler om å gi hverandre gode ord som ikke anklager eller setter noen i dårlig lys. Ved å fokusere på den enkeltes positive sider, gjøres de evt negative sidene litt mindre synlige. Barna får øve seg på å se hverandre i kun positivt lys, bli mer oppmerksomme og åpne mot hverandre. Med dette har vi tro på at barna på sikt vil kunne behandle hverandre på en mer inkluderende måte i hverdagen, fordi de ikke lenger vil være fullt så opphengt i hverandres feil og mangler til enhver tid.
Vi ser små tegn allerede; barna leker oftere sammen på tvers av opprinnelige, faste relasjoner, og mange virker å ha blitt kjent med hverandre på en ny måte. Samspillet barna imellom ser således ut til å ha blitt påvirket i positiv retning ved at den sosiale omgangen er noe utvidet og at samtaler barna imellom flyter lettere.
I forhold til Reggio Emilia-filosofien mener vi at mindfulness for barn er et godt supplement i hverdagen, det glir fint inn i den pedagogiske tankegangen som hyller det reflekterte, selvstendige mennesket og den enkeltes bidrag i et større fellesskap.
