En tur i mai – Lyttende pedagogikk i hverdagen

 

En onsdag i mai var to voksne og 4 barn på tur i skogen ved Langsetløkka, som er nærmiljøet til barnehagen vår.

Turen var et spontant forslag, men passet godt da det var fint vær og alle voksne var til stede. Vi hadde dermed en god mulighet til å ta med noen av de eldste barna på en litt lenger tur. Siden turen var spontan, hadde vi ikke laget noen konkret plan eller mål for turen. Vi bestemte oss rett og slett for å følge barna og lytte til deres oppdagelser på veien. Det eneste vi voksne hadde som en enkel plan, var å komme oss til skogen og ta det derfra.

Oppdagelsene til barna startet med en gang de ble sluppet løs fra «toget» (vognen vi har med oss på tur). Jeg og den andre voksne står og ser opp mot skogen og snakker løst om hvor det kan være fint å begynne å gå. Da sier den ene gutten «Se! Sopp» og peker ned på bakken, vi voksne følger ikke helt med og tenker at det er jo ikke sopp her. Gutten gir seg ikke og fortsetter «Se, se, sopp!». Han får oppmerksomheten vår, og vi får oss en liten overraskelse når det faktisk er to sopper på bakken. Vi blir litt flaue over at vi ikke fulgte bedre med, men også overasket over at disse små 2-åringene faktisk vet hva sopp er og klarer å kjenne de igjen i friluft ute i skogen og ikke i en bok, på tv eller i en middag hjemme.

Oppdagelsene fortsetter og vi finner flere sopp, vi utforsker mose, vi ser på maur og finner en kjempestor maur-tue. Vi snakker om at det er her maurene bor, vi ser på store røtter som kommer opp fra bakken, og vi finner noen små dammer – som for oss voksne er nettopp bare små dammer. Her igjen blir vi overasket over hva disse små kan, og hva de viser oss. De kaller den lille vanndammen for en fiskedam og finner frem store pinner og begynner «å fiske». I den samme dammen finner de ut at de vil kaste noen steiner og sier «plopp» i det steinen treffer vannet. Her ser vi at barna viser forståelse for lydord - når steinen treffer vannet sier den «plopp». En lyd de klarer å uttrykke i ord. De viser også undring for lyden, som de klarer å utskille, sette i sammenheng og repetere. Dette er en viktig del av språkforståelsen og læringen av det verbale språket som er oppbygget av lyd. Så ser vi at steinen lager ringer i vannet, det blir et mønster og handling og konsekvens får en sammenheng. Vi ser dermed at en liten vanndam som vi voksne ikke hadde vist så stor interesse av, kan være med på å fremme undring og utforskning innenfor språk, lyder, fantasi, rollespill og matematikk. Alt dette kun ut ifra barnas egne interesse og entusiasme for denne vanndammen, og at vi voksne tok oss tid til å være med på denne undringen, lytte med dem, oppdage ringene i vannet sammen med dem, og forstå at pinnene de hentet skulle brukes til å «fiskes med».

 

Videre på turen finner vi en liten «hytte» bygd av pinner og trær. Denne blir også oppdaget av barna først, den ene gutten roper «Hus!», og vi bruker her god tid på å oppdage dette «huset». Hvordan kommer vi oss opp dit? Vi må klatre opp en liten fjellvegg, den er bratt, og barna øver seg her på å vente på tur, og på å få en hjelpende hånd på toppen hvor det er ekstra bratt. Vi sitter deretter en liten stund og slapper av inni «huset». Rett før vi oppdaget huset så vi også et rådyr, vi benytter dermed denne lille hvilestunden til å se om vi igjen kan se dette rådyret. Å vente på tur - turtaking, var også en god erfaring vi fikk med oss i flere forskjellige settinger. Ikke bare opp denne lille fjellvegen, men på stien, opp små skråninger og ned små bakker. Barna viser hele veien god forståelse for dette og er flinke til å vente på tur og på hverandre. Alle må få bli med, og det er de gode på. De viser overaskende god forståelse for dette på turen, siden vi har latt de styre veien har de selv gått først i «rekken» hele turen. De stoppet flere ganger, så bak seg, og sjekket at alle var med før de fortsatte videre. De viste stor interesse for de andre barna som var med, hva oppdager de? Hva ser de der? De oppdaget, snakket, undret seg sammen og inkluderte hverandre hele veien. Hvis de ikke så et av de andre barna på et tidspunkt snudde de seg mot oss voksne og spurte «Hvor er …?», og viser både god oppmerksomhet og omtanke for hverandre. Vi har ikke vært på så mange turer i løpet av deres første år i barnehagen, men likevel viser de stor forståelse for samhold og tilhørighet. Erfaringer de har fått fra å være sammen i barnehagen, og som de klarer å ta med seg og videreføre på tur. 

Det var en kjempefin tur med mange spennende oppdagelser. Alt på barnas egne premisser og interesser, de styrte hvor vi gikk, hva vi skulle stoppe og se på og undre oss over. Vi hadde mange spennende og fine samtaler, og fikk med oss viktige erfaringer som vi tar med oss videre på våre neste turer. Dette viser hvor mye vi kan lære av barn hvis vi lar de styre og tar oss tid til å lytte og undre oss sammen med dem. Vi hadde kanskje ikke oppdaget og lært så mye hadde vi voksne skullet styre hele turen, dette så vi fra første minutt hvor de oppdager sopper og vi holder på å overse dette.

Verdiene og ledeordene våre som Lyttende pedagogikk, Dialog, Mestring, Utforskning, Oppdagelse og Inkludering (Myrertoppen Barnehage- https://norlandiabarnehagene.no/myrertoppen/pedagogikk/) er tydelig til stede i løpet av denne turen. Vi kan også koble til Barnehagelovens paragraf 2 – Barnehagens innhold (https://lovdata.no/dokument/LTI/lov/2005-06-17-64) samt Rammeplan for Barnehager (https://www.udir.no/laring-og-trivsel/rammeplan/)

En fugleoppdagelsestur som ikke ble helt som planlagt, men fin allikevel

Treåringene har begynt å vise interesse for fugler og vi har laget et fugletre-maleri hvor vi henger opp bilder av fugler vi har sett eller hørt.

Vi dro ut på tur for å oppdage fugler,  med fuglebok og fugleapp, til en liten, vernet edelløvskog med yrende fugleliv. Og jeg hadde store forhåpninger om stor fugleentuiasme blant barna:

På vei til bussen, oppdager et barn at det sitter en fugl i et tre, rett ved oss. Det er en ringdue og jeg forteller at den kan vi kjenne igjen på den hvite flekken på halsen som ser ut som en ring. Barna er musestille, og lister seg forsiktig nærmere. Helt til den flyr vekk, og vi går videre. Lenger nede i gaten oppdager vi et stokkandpar. Vi kan gå svært nærme og se på dem, og barna er interesserte. Så, etter en busstur, er vi  fremme ved turmålet. 

I det vi trer inn i skogen hører vi det kvitrer i alle retninger, og barna lytter og er interesserte. Jeg tenker at vi ikke stopper opp nå, siden vi skal være i skogen lenge, så vi kan sjekke ut fuglene når vi sitter ned eller er ved leirplassen. Det blir til at vi spiser litt utenfor skogen, siden det allerede var mange skoleelever der. Barna blir oppmerksomme på en skjære og en kråke som er veldig interesserte i maten vår. 

Etter måltidet går vi tilbake til skogen for å lytte og utforske fuglene. Leirplassen er nå ledig og vi setter fra oss sekkene. Svusj – alle barna er i gang med å utforske skogen! De klatrer på veltede trær, finner pinner og fisker i vannet, de plukker fine steiner og pynter med blader i en liten dam, de leker og fantaserer, de balanserer over bekken, på steiner og små bruer, de kryper over og under veltede trær, de tøyer grensene sine, blir tøffere og tøffere, de plumper og skifter sokker. 

Mitt ”Ååå, hører dere den fuglen der?” blir helt malplassert i denne settingen, og jeg kjenner det i det jeg sier det. Det blir sagt med en litt flau tone, og det er så vidt et barn titter skrått bort på meg et lite øyeblikk. Den andre pedagogen møter blikket mitt og smiler forståelsesfullt. Her er det mestring og utforskning av de fysiske, nære elementene som gjelder. Det er viktigere ting på gang akkurat nå. Et barn er etter hvert innom fugleboken en liten stund, mer for å trykke litt på lydknappen og bla litt frem og tilbake, enn for å sjekke ut en reell fugl. En svarttrost kvitrer meget lystig like over oss en god stund. Da får jeg fokuset til et par barn en liten stund før de fortsetter med sine ting. 

Så er tiden inne for å pakke sammen og gå tilbake til bussen. Jeg forteller barna at mens de har lekt har vi hatt mye sang fra svarttroster og bokfinker rundt oss. Vi har god tid på veien og stopper litt opp før vi går ut av skogen. Da er med ett barnas fokus på fugler der igjen. ”Jeg hører en meisefugl!” ”Det er mange fugler!”. Det kvitres ivrig i trærne over oss. Jeg holder opp en fugleapp som foreslår at vi hører en hagesanger, barna er interesserte og vil gjerne se på bildet av fuglen og høre lyden på appen. Et skilt ved inngangen til skogen har bilde av en fugl, og et barn påpeker dette. Det er jo en kjøttmeis, den fuglen vi også hører og som barna kjenner lyden til nå. ”Den synger ikke noe fint”. 

Refleksjoner:

Jeg tenker at den siste kommentaren kan være en reaksjon på at vi nå hele dagen har hørt sangfugler med vakre triller vi vanligvis ikke hører når vi er sammen, og at kjøttmeisens enkle og monotone lyd som vi kjenner fra før, plutselig oppleves litt platt. Da tenker jeg at barna har fått noe ut av målet mitt allikevel. I tillegg har de selv skapt utrolig mye læring og erfaring på andre måter i møte med skogen, mye mer enn jeg noensinne kunne planlegge.

De store fugleoppdagelsene gjøres på vei til og fra skogen, mens skogsturen fylles med lek og annen utforsking. Jeg har gjort denne erfaringen flere ganger før, når vi har gått til vår nærskog. Men i den skogen er det mindre kvitring enn det er i hagene langs veien. Og dermed tenkte jeg at det var noe av problemstillingen. Dagens erfaring viser at det sannsynligvis ikke var hovedårsaken. Det er barnas utforskertrang og lekebehov som er årsaken. Barnas møte med skogen som helhet, og alle skogens små detaljer. 

Hva gjør dette med pedagogens rolle? Hva med planene og målene? Skal de følges eller forkastes? Hva med barns medvirkning? Hvordan kan vi se på det som skjedde i lys av demokratiske prosesser? Hvordan ville turen blitt om jeg hadde krevd alles oppmerksomhet på leirplassen? Ville de lært mer, eller mindre? 

Skygger, pedagogisk dokumentasjon og refleksjon med barna

I går skrev jeg (3-åringenes pedagog) et blogginnlegg om skygger og pedagogisk dokumentasjon. Jeg startet å skrive det for å ha det for barna og endte opp med en god del refleksjon og bevisstgjøring for meg selv. Jeg skrev om noen tanker for videre arbeid, og det forpliktet meg litt til å gjennomføre dette i dag. Vi hadde basemøte/refleksjonsmøte for ansatte på gruppa, og vi brukte blogginnlegget som utgangspunkt. Hensikten var å dele mine intensjoner rundt prosjektet, få kollegaene interesserte og engasjerte, og at vi sammen kan tenke ut hvordan vi kan drive prosjektet videre. 

Senere på dagen, tok vi en liten samling med treåringene. Vi satte oss i samlings-/lesekroken hvor det henger bilder og blogginnlegg fra tidligere skygge-erfaringer. Jeg spurte om hva vi hadde holdt på med på de bildene som hang fremme. -Skygger!! svarte de. Så viste jeg bildene fra skogen, og barna så straks at det var mange skygger der. Tidligere har det frustrert meg litt at bloggen blir printet litt siden på arket, slik at det blir en del blankt ark på høyre side, men egentlig er jo denne plassen ypperlig til å skrive ned barnas utsagn om bildene. Etter samlingen ble dette hengt opp i kroken med skyggebilder. Fremover nå kan vi både fortsette å snakke om bildene, men også om hva barna har snakket om før. Ved å løfte frem barnas tanker på denne måten, kan man jo håpe at de føler at deres ideer og tanker er verdifulle og at de kan være ganske smarte. 

(Skjønnskrift må innøves på nytt, ser jeg, men det kan skrives på nytt med penn i en roligere setting, før jeg laminerer og putter arkene inn i Skyggeboka som blir til underveis i prosjektet. Blyant er nå lett tilgjengelig like ovenfor bildene i tilfelle det blir flere kloke tanker som kommer frem.)

Da vi var kommet ned til nest siste bilde, begynte det å krible i kroppen til flere. Så sa et barn: -" Jeg kan se skyggen på gulvet", da hun holdt hånda ut foran seg. Da rettet jeg de tre spotlightene i taket ned mot gulvet og foreslo at vi kunne lage skyggedans. Vi sang "Hvor er, hvor er, hvor er skygge, hvor er skygge nå (fra Bjørnen i det blå huset). Barna både danset, stoppet, tittet, forsket, undret og sanset i denne yrende sekvensen. Vi kunne så vidt legge merke til at det faktisk noen steder ble tre skygger, og at noen skygger ble små og korte mens andre ble lengre. Dette er noe vi kan snakke videre om når vi ser på disse bildene:

- "Se på denne skyggen, da!"

Litt mer refleksjon om pedagogisk dokumentasjon:

Ved å bruke dokumentasjonen på denne måten, kan vi begynne å snakke om pedagogisk dokumentasjon. Innenfor Reggio Emilia-filosofien, er pedagogisk dokumentasjon noe som løftes frem som en viktig arbeidsmåte. Det har ikke alltid vært så enkelt å få til, men jeg ser nå at det handler mye om å faktisk sette av tid til det, samt å finne gode og effektive arbeidsmåter, slik at det ikke tar for mye tid. Nå har selve bloggeprosessen og den refleksjonen som har oppstått i dette ført til en liten eureka for skribenten, og nye arbeidsformer har oppstått. Dette har vært en fin erkjennelse for min del, mens andre velger andre måter å jobbe på.  Men det er fint å kjenne på at bloggen kan brukes på flere måter, at den kan være nyttig for mine egne refleksjoner, i samarbeid med kollegaer, som refleksjonsgrunnlag sammen med barna, som inspirasjon på tvers av avdelingene, som informasjon til foreldre og som inspirasjon for hvem som helst som ønsker å inspireres. I morgen skal vi tilbake til samme sted i skogen som sist, og kanskje vi kan ta med utskrift av blogginnlegget og se om skogen har like mye skygger som sist?

Skygger i skogen og pedagogisk dokumentasjon

Treåringene fortsetter å oppdage skygger. Pedagogen (jeg) vil i hvert fall at barna skal fortsette å oppdage skygger... En solfylt dag i skogen bød på dramatiske skygger. Hvor mange av barna som var oppmerksomme på det vites ikke, siden vi ikke snakket veldig mye om det på denne turen. Gleden over å leke i skogen (lenge siden sist) overskygget (ordspill!!! :-)) mitt forsøk på å snakke om skyggene. Denne dagen virket det best å la barna få utfolde seg, og la skogen bli en arena for rollelek og annen utforskning. Men dette blogginnlegget er først og fremst skrevet for barna. Vi kan printe det ut, vi kan vise det på storskjerm, vi kan lage bok av det, sammen med de andre blogginnleggene om skygger. Det kan jo hende at det går an å oppdage skyggene i etterkant av turen også?

Her er en fyr som faktisk la merke til skyggen sin. Senere, når vi skal se på bildene, kanskje vi kan oppdage at sporene hans også har skygger? Eller hva synes barna er mest interessant på bildet?

Et barn oppdaget mens vi var i skogen at det glitret i snøen. 

- Kanskje noen har strødd glitter her? 

På dette bildet kan vi også kanskje oppdage at det er små, små skygger i snøen, for det var ikke så lett å se da vi var der.

Sist, men ikke minst, kan jeg bruke blogginnlegget sammen med medarbeiderne mine, og bruke det som grunnlag for å planlegge hvordan vi kan jobbe videre med lys og skygger. Hvordan kan vi snakke med barna om skygger? Hva kan vi tilføre for å gi barna flere ulike erfaringer med skygger? Hvordan kan vi vite hva som fenger? Hva vil fange barnas interesse? Når blir de fokuserte?

Tidligere blogginnlegg om skygger:

Vintersol og store oppdagelser

Vintersol og skygger i snøen

Treåringene på leting etter skygger

Flere skygge-erfaringer

Skygger i is

Ski-VM 2015

Vi har de siste årene arrangert en skidag om vinteren hvis været har tillatt det (i fjor smeltet OL bort). (OL 2010,VM 2011, VM 2013)  I år stod VM for tur. Vi har de siste årene hatt arrangementet midt på dagen siden sjansen for å ha Langsetløkka alene er større da, og at vi inviterer foreldrene til å komme på en høytidelig medaljesermoni på ettermiddagen.

I år kom vi ganske sent i gang da de viste seg at både Kjelsås Skole og Engebråten hadde skidag denne tirsdagen og derfor “okkuperte” Langsetløkka, men vi benyttet ventetiden til å spise litt før vi begynte med skigåingen. Da skolene ruslet avsted i 13.30 tiden kunne vi endelig overta løkka.

Løypen ble stukket, start/mål-segl ble hengt opp og alle barna gjorde seg klare for å gå med startnummer på brystet. Alle kom seg gjennom løypa minst en gang, men mange gikk løypa både 6 og 7 ganger, alle i sitt eget tempo. Felles for alle var at det var full innsats fra start til mål. Vi hadde to løypealternativer, en med og en uten en liten bakke. Den lengste løypa var 450 meter lang.

 

Et av dagens høydepunkt var medaljesermonien hvor de aller fleste foreldrene kom for å se på. En synlig stolt gjeng tok i mot medaljene sine for vel gjennomført VM. Medaljesermonien ble selvsagt avsluttet med “Ja vi elsker”.

 

 

          

Skogens skatter

Jente 5 år; Tenk at det går an å lage blomst av steiner!

Frosketur til Grefsenkollen, del 2

I dag tok vi en reprise av høstens tur til utsiktspunktet i Grefsenkollen. Sist så vi bare en tykk grøt av tåke, men i dag var værutsiktene gode.

Vi fulgte samme rute som sist, først litt vei og så litt sti. Noen av oss var heldige og så et rådyr på stien. Det stod og tittet på oss et lite halvminutt før det stakk til skogs.

Vel fremme på utsiktspunktet var utsikten noe helt annet enn sist… Først et bilde av sist gangs utsikt, deretter dagens utsikt. En klar forbedring.

På toppen lette vi etter barnas hus, noen så slottet i det fjerne og vi så også et kjempestort cruiseskip på vei inn fjorden. Vi lagde også noen papirfly som vi hadde håpet skulle fly laaaaaaangt avsted, men det var ikke akkurat vellykket, vindretningen jobbet i mot oss.

     

Froskene på langtur

I går var froskene på en skikkelig langtur. Vi tok bussen inn til Linderudkollen og gikk opp til hoppbakkene.  

Her utforsket vi det lokale fuglelivet før vi gikk opp til Ole Høilands hule som ligger et stykke inne i skogen. Ole Høiland var en tyv og utbryterkonge som levde på begynnelsen av 1800-tallet. Hulen brukte han som skjulested etter de mange rømningene fra fengsel. Ryktene sier at en del av utbyttet fra ranet av Norges bank skal ligge nedgravd i området. Men vi fant dessverre ingenting denne gangen heller.

 Fra Wikipedia: Ole Pedersen Høiland (født 1797 i Bjelland i dagens Vest-Agder, død 20. desember 1848 i Christiania) var en norsk tyv og i noen grad folkehelt i Indre Agder. Høiland vokste opp i fattige kår og utviklet tidlig en evne til å kombinere kriminelle handlinger med folkelig sympati. Han er kjent for en rekke innbrudd, blant annet i Norges Bank i januar 1835 og at han til tross for lange fengslingsperioder stadig greide å rømme. Han endte sitt liv ved å henge seg på cellen på Akershus festning.

 
 
Lunsjen tok vi på et utsiktspunkt like ved hulen. Mens vi spiste fant vi voksne ut at vi like gjerne kunne gå tilbake til barnehagen. Så da ble det slik…. Vi gikk først til Trollvann, og derfra gikk vi på ukjente stier til vi kom ned til Rundhaugveien. Derfra gikk det fort ned til barnehagen.

 
 
I følge uoffisielle målinger gikk vi ca 7 kilometer tilsammen, og det er jo ikke til å kimse av…