Våren hos ettåringene

Våren nytes hos ettåringene. Barna er ivrige på å komme seg ut, leke i sandkassa, leke med ball, studere blomster, vekster, frøene vi har sådd som vokser til blomster, insekter og kryp, se på flyene som kjører over oss, og fuglene som flyr og som synger for oss.

Vi er også glade i å synge. Akkompagnert av ukulelespill, synger vi Alle fugler, Lille måltrost, Fløy en liten blåfugl, Blomster små og Sommer kommer. Sanger, dikt og bilder av fugler, reder, egg og fugleunger er laminert og ligger tilgjengelig for barna. Her er det mye å snakke om.

Det aller mest spennende er to dikt som handler om trær og fugler og med litt spennende handling. Det ene diktet fant vi hos Fantasifantasten .  Diktet fortelles til hvert enkelt barn, mens hen holder en blå, blå, vakker fuglefjær i hånda.

Inspirert av våren og vår egen blogg, satte vi i gang å lage trær av omrisset til barnas hender.

Trærne ble til en skog inne i tittekassa vår (et gammelt akvarium), sammen med to pyntefugler og et lite "rede" (hvitløkskurv) med "egg".

Her er det andre diktet,  limt fast på baksiden av hånda.

En overordnet plan for vår-temaet hjelper personalet til å jobbe helhetlig og samkjørt. Planen kan utvides underveis, suppleres med flere tanker og ideer fra flere hoder, og den sikrer at alle fagområder dekkes.

En fugleoppdagelsestur som ikke ble helt som planlagt, men fin allikevel

Treåringene har begynt å vise interesse for fugler og vi har laget et fugletre-maleri hvor vi henger opp bilder av fugler vi har sett eller hørt.

Vi dro ut på tur for å oppdage fugler,  med fuglebok og fugleapp, til en liten, vernet edelløvskog med yrende fugleliv. Og jeg hadde store forhåpninger om stor fugleentuiasme blant barna:

På vei til bussen, oppdager et barn at det sitter en fugl i et tre, rett ved oss. Det er en ringdue og jeg forteller at den kan vi kjenne igjen på den hvite flekken på halsen som ser ut som en ring. Barna er musestille, og lister seg forsiktig nærmere. Helt til den flyr vekk, og vi går videre. Lenger nede i gaten oppdager vi et stokkandpar. Vi kan gå svært nærme og se på dem, og barna er interesserte. Så, etter en busstur, er vi  fremme ved turmålet. 

I det vi trer inn i skogen hører vi det kvitrer i alle retninger, og barna lytter og er interesserte. Jeg tenker at vi ikke stopper opp nå, siden vi skal være i skogen lenge, så vi kan sjekke ut fuglene når vi sitter ned eller er ved leirplassen. Det blir til at vi spiser litt utenfor skogen, siden det allerede var mange skoleelever der. Barna blir oppmerksomme på en skjære og en kråke som er veldig interesserte i maten vår. 

Etter måltidet går vi tilbake til skogen for å lytte og utforske fuglene. Leirplassen er nå ledig og vi setter fra oss sekkene. Svusj – alle barna er i gang med å utforske skogen! De klatrer på veltede trær, finner pinner og fisker i vannet, de plukker fine steiner og pynter med blader i en liten dam, de leker og fantaserer, de balanserer over bekken, på steiner og små bruer, de kryper over og under veltede trær, de tøyer grensene sine, blir tøffere og tøffere, de plumper og skifter sokker. 

Mitt ”Ååå, hører dere den fuglen der?” blir helt malplassert i denne settingen, og jeg kjenner det i det jeg sier det. Det blir sagt med en litt flau tone, og det er så vidt et barn titter skrått bort på meg et lite øyeblikk. Den andre pedagogen møter blikket mitt og smiler forståelsesfullt. Her er det mestring og utforskning av de fysiske, nære elementene som gjelder. Det er viktigere ting på gang akkurat nå. Et barn er etter hvert innom fugleboken en liten stund, mer for å trykke litt på lydknappen og bla litt frem og tilbake, enn for å sjekke ut en reell fugl. En svarttrost kvitrer meget lystig like over oss en god stund. Da får jeg fokuset til et par barn en liten stund før de fortsetter med sine ting. 

Så er tiden inne for å pakke sammen og gå tilbake til bussen. Jeg forteller barna at mens de har lekt har vi hatt mye sang fra svarttroster og bokfinker rundt oss. Vi har god tid på veien og stopper litt opp før vi går ut av skogen. Da er med ett barnas fokus på fugler der igjen. ”Jeg hører en meisefugl!” ”Det er mange fugler!”. Det kvitres ivrig i trærne over oss. Jeg holder opp en fugleapp som foreslår at vi hører en hagesanger, barna er interesserte og vil gjerne se på bildet av fuglen og høre lyden på appen. Et skilt ved inngangen til skogen har bilde av en fugl, og et barn påpeker dette. Det er jo en kjøttmeis, den fuglen vi også hører og som barna kjenner lyden til nå. ”Den synger ikke noe fint”. 

Refleksjoner:

Jeg tenker at den siste kommentaren kan være en reaksjon på at vi nå hele dagen har hørt sangfugler med vakre triller vi vanligvis ikke hører når vi er sammen, og at kjøttmeisens enkle og monotone lyd som vi kjenner fra før, plutselig oppleves litt platt. Da tenker jeg at barna har fått noe ut av målet mitt allikevel. I tillegg har de selv skapt utrolig mye læring og erfaring på andre måter i møte med skogen, mye mer enn jeg noensinne kunne planlegge.

De store fugleoppdagelsene gjøres på vei til og fra skogen, mens skogsturen fylles med lek og annen utforsking. Jeg har gjort denne erfaringen flere ganger før, når vi har gått til vår nærskog. Men i den skogen er det mindre kvitring enn det er i hagene langs veien. Og dermed tenkte jeg at det var noe av problemstillingen. Dagens erfaring viser at det sannsynligvis ikke var hovedårsaken. Det er barnas utforskertrang og lekebehov som er årsaken. Barnas møte med skogen som helhet, og alle skogens små detaljer. 

Hva gjør dette med pedagogens rolle? Hva med planene og målene? Skal de følges eller forkastes? Hva med barns medvirkning? Hvordan kan vi se på det som skjedde i lys av demokratiske prosesser? Hvordan ville turen blitt om jeg hadde krevd alles oppmerksomhet på leirplassen? Ville de lært mer, eller mindre? 

Treåringer og tulipaner

Tulipanene ute i blomsterbedet har lenge vært på vei opp fra jorda, men det tar sin tid før de vil springe ut i blomst. 3-åringene har laget tulipaner med håndtrykk, og de har fargelagt tulipantegninger.

Men tulipanene lot fortsatt vente på seg.
Utålmodig pedagog kjøpte en bukett tulipaner til 3-åringene, og ga utfordringen:
- Nå kan dere forsiktig studere tulipanene!

- Se her, se du også!!!

Barna kjente, følte, klemte forsiktig. (Kan dere som leser fornemme følelsen av knirkende tulipanblader i hendene?)

Neste utfordring: 

- Kan dere male en tulipan?

Dette var en oppgave som utfordret barna mer enn de er vant til. Å skulle male en konkret ting de har foran seg er nytt for dem. Noen tok utfordringen på strak arm, og syntes det var gøy,  mens andre heller ville male andre ting. Noen valgte en kombinasjon: En fortalte at det var tulipan, Elsa og Anna på bildet, en annen malte tulipan og batman-kaktus. Flere av barna inspirerte også hverandre. Barna har alltid maling tilgjengelig, derfor males det generelt mye. Det å få en konkret oppgave kan være med på å utvikle repertoaret. Og hvor ofte kan man få bruke flere av sansene, holde og kjenne på en tulipan? Barna viste stor forsiktighet og behandlet blomstene veldig pent. 

Her er noen andre bilder som ble laget i samme moment:

Når tulipanene ute kommer i blomst, så må vi ta med staffeliet og malingen ut!!!

Vår fortsetter: "Kan vi lage vannmelon?"

Etter å ha snakket mye om vår, meitemark, blomster, planter og frø satt 2 åringene en ettermiddag å spiste frukt. Da kom det plutselig fra et av barna " kan vi lage vannmelon?" Barnet satt da og spiste vannmelon og hadde plukket ut alle frøene fra vannmelonen og holdt de i hånden sin. Det fanget med en gang de andre barnas oppmerksomhet som også ble interessert om det gikk an å lage vannmelon. Vi snakket litt frem og til bake rundt temaet og kom frem til at det var det vel egentlig ingen av oss som viste om det gikk an, hverken barn eller voksen. men vi hadde jo sådd andre frø tidligere, så det kunne jo hende. Så vi bestemte oss for å prøve å så frøene slik vi hadde gjorde tidligere med urtene. Barna samlet alle frøene på fruktfatet, den voksne fant en skål med jord og resten ordnet barna. For dette hadde de gjort før!

Så da gjenstår det å se om vi kan lage vannmelon i barnehagen.

Vår fortsetter: Det spirer og gror

2 åringene fortsetter med tema vår.  Vi hadde tidligere samling om temaet vår og vårtegn, da barna ble super opptatt av meitemarkene som hadde kommet frem etter vinteren. Vi tok temaet videre etter å ha sett tegn til at blomster og planter begynte å spire og gro ute på lekeplassen og langsveien vi gikk tur på. I samling snakket vi om hva som skjer med planter om våren og at man kan så frø som blir til planter el. Så vi bestemte oss for å så frø som vi etterhvert kunne plante ut i blomsterkassene. Kanskje kokken kunne bruke det i maten sin, eller vi kan ha det på brødskivene til frokost. Etter en tur på plantasjen og innkjøp av forskjellige urter, satt vi oss ned i samling og plantet frø. Vi snakket om hva vi må gjøre og hva frøene trenger for å begynne å spire og gro. Frøene trenger vann, lys og varme.

Barna fikk i oppgave å vanne blomstene gjevnlig og passe på at de hadde alt de trengte.

Etter noen dagen kunne vi begynne å se tegn til liv i melkekartongene hvor vi hadde sådd. Og noen dager etter det igjen, var det masse spirer som var kommet opp. Nå er det bare å fortsette å passe på at de får vann, lys og varme, slik at de vokser seg store og vi kan plante de ut.

Vår -Meitemark

Det hele startet med at det var blitt vår på utelekeplassen i barnehagen og vi var nødt til å rydde vekk noen plater som hadde ligget under snøen i vinter. Men da vi løftet vekk platene, gjett hva vi fant der...

der fant vi meitemark eller "geitemark" som noen av barna kaller det. Det var stor stas og ble med en gang et samlingspunkt for barnegruppa, hvor alle ville være med å grave, finne og holde meitemarkene.  Det var stas å  holde de små krypa som kveilet seg rundt i håndflaten på barna. " den er kald", " den er skitten", " den er rosa". " den er lang" var noen av utsagnene og reaksjonene til to åringene. Noen synes det var ekkelt og ville ha på vanter, mens andre fikk ikke nok av å klemme, stryke og pirke litt borti meitemarkene.

Dagen etter fant vi ut at vi måtte snakke litt om forandringen som hadde skjedd ute og at det nå hadde gått fra vinter til vår. Barna og voksne snakket om forskjellige vårtegn vi kunne se ute, og da kom det fra ett av barna..."MEITEMARK!".  De hadde jo funnet meitemark dagen før og det måtte jo være et vårtegn for vi finner jo ikke meitemark om vinteren. Så da ble det første vårtegnet vi hadde fokus på. Vi lærte oss masse om meitemark, at det finnes flere typer, at den spiser døde planter og insekter, at den graver seg tunneler under bakken som den bor i, at den puster med hele kroppen og at det er derfor den kommer opp av jorda når det regner for da blir oksygennivået for lavt under jorda når vannet trekker ned i bakken. Det var stor begeistring rundt temaet vår og meitemark!

Etter samlingen hengte vi opp noen av bildene vi hadde sett på i samlingen samt noen bilder fra dagen før med små tekster. Dette hang vi opp for at både barn, personalet, foreldre og andre som er innom barnehagen skulle kunne sa hva vi holde på med for tiden og hva vi har lært. Barna er også veldig opptatt av bildene og vi snakker mye om de! Det er også en fin måte for både barn og voksne og se røde tråder og sammenhenger mellom forskjellige emner innenfor ett tema. 

Vi lager trær

Våren vinker og kvitrer til oss fra alle kanter, og vi blir inspirerte. Vi tegner omriss av hånda, en voksen klipper ut, og barna dekorerer hånda, eller trestammen som det nå er blitt.

Dette passer fint med en regle vi har mye moro med nå:

I Hagen står et epletre  ( hånda som et tre)

Så hvitt av blomster kan du se (vifte litt med fingrene)

Der bygger fuglene sitt bo ( hendene som et rede)

Og sover trygt og godt i ro (kinnet mot hendene)

Men plutselig en stille natt (nesten hviske, hendene går lydløst i fanget)

Da smyger seg en sulten katt

Og JAGER FUGLEMOR OG FAR (slår hendene i lårene og roper høyt)

Så godt at fugler vinger har (hendene flyr som en fugl)

Solfest

Sist fredag hadde vi Solfest på Sol. Det har vi hatt et par år før også, så det begynner nærmest å bli en tradisjon. Det hadde vært sol og fint vær flere dager, det var vårjevndøgn og solformørkelse, så vi syntes det kunne være en god anledning for en fest. Vi brukte formiddagen til å lage solkroner, og de ble veldig populære. Etter lunsj ble det kake, som barna hadde bakt dagen i forveien.

 Solkronene var på hele dagen, til og med i vogna!

For denne aldersgruppen var verken solformørkelse eller vårjevndøgn særlig interessant denne dagen. Kake og solkrone, derimot, var stor stas.

Vårtegn

I dag fant vi en marihøne utenfor avdelingen. Barna var veldig ivrige, og det var litt vanskelig å forstå at vi måtte være forsiktige da vi løftet den opp. Men etter en stund og litt øvelse gikk det greit og barna byttet på å plukke den opp og la den gå rundt på hendene sine.

Etter mye flytting ble vi enige om at marihøna hadde det best om vi lot den være ute, så vi sa hade til den og lot den gå sin vei. Det var  i vært fall et vårtegn, der den gikk bortover i solskinnet.

Klekkingen er endelig i gang!!!

Nå har vi ventet og ventet. 21 dager, 22 dager.... Plutselig hørtes et svakt pip, og der var det et lite hull i ett egg og en bulk i et annet. Første bilde ble tatt 11.30 i dag. Og det går såååå sakte. Vi kunne se at kyllingen jobbet litt, men hullet ble ikke vesentlig større i løpet av barnehagedagen.

Så måtte jeg jo bare innom en tur om kvelden og sjekke, og der var krabaten vår i full gang. Ser dere nebbet? Den hakker, piper, tar en pause, osv. I morgen kanskje .....

Det var også noen flere egg med hull nå i kveld. Uten å røpe for mye, tror jeg det blir en gledelig dag i morgen :-D

Stjernetur til Langsetløkka

 Vårens første tur til Langsetløkka. Det er utrolig hvor flinke de minste er til å gå!

 På veien fant vi forskjellige spennende ting. Denne stokken utfordrer motorikken .

 Det som gjems i snø kommer opp i tø. En håndske!

 Et stolsbein?

 Vårblomster!

 Opp for fjellet!

 En hjelpende hånd.

Den første hestehov!