I går skrev jeg (3-åringenes pedagog) et blogginnlegg om skygger og pedagogisk dokumentasjon. Jeg startet å skrive det for å ha det for barna og endte opp med en god del refleksjon og bevisstgjøring for meg selv. Jeg skrev om noen tanker for videre arbeid, og det forpliktet meg litt til å gjennomføre dette i dag. Vi hadde basemøte/refleksjonsmøte for ansatte på gruppa, og vi brukte blogginnlegget som utgangspunkt. Hensikten var å dele mine intensjoner rundt prosjektet, få kollegaene interesserte og engasjerte, og at vi sammen kan tenke ut hvordan vi kan drive prosjektet videre.
Senere på dagen, tok vi en liten samling med treåringene. Vi satte oss i samlings-/lesekroken hvor det henger bilder og blogginnlegg fra tidligere skygge-erfaringer. Jeg spurte om hva vi hadde holdt på med på de bildene som hang fremme. -Skygger!! svarte de. Så viste jeg bildene fra skogen, og barna så straks at det var mange skygger der. Tidligere har det frustrert meg litt at bloggen blir printet litt siden på arket, slik at det blir en del blankt ark på høyre side, men egentlig er jo denne plassen ypperlig til å skrive ned barnas utsagn om bildene. Etter samlingen ble dette hengt opp i kroken med skyggebilder. Fremover nå kan vi både fortsette å snakke om bildene, men også om hva barna har snakket om før. Ved å løfte frem barnas tanker på denne måten, kan man jo håpe at de føler at deres ideer og tanker er verdifulle og at de kan være ganske smarte.
(Skjønnskrift må innøves på nytt, ser jeg, men det kan skrives på nytt med penn i en roligere setting, før jeg laminerer og putter arkene inn i Skyggeboka som blir til underveis i prosjektet. Blyant er nå lett tilgjengelig like ovenfor bildene i tilfelle det blir flere kloke tanker som kommer frem.)
Da vi var kommet ned til nest siste bilde, begynte det å krible i kroppen til flere. Så sa et barn: -" Jeg kan se skyggen på gulvet", da hun holdt hånda ut foran seg. Da rettet jeg de tre spotlightene i taket ned mot gulvet og foreslo at vi kunne lage skyggedans. Vi sang "Hvor er, hvor er, hvor er skygge, hvor er skygge nå (fra Bjørnen i det blå huset). Barna både danset, stoppet, tittet, forsket, undret og sanset i denne yrende sekvensen. Vi kunne så vidt legge merke til at det faktisk noen steder ble tre skygger, og at noen skygger ble små og korte mens andre ble lengre. Dette er noe vi kan snakke videre om når vi ser på disse bildene:
- "Se på denne skyggen, da!"
Litt mer refleksjon om pedagogisk dokumentasjon:
Ved å bruke dokumentasjonen på denne måten, kan vi begynne å snakke om pedagogisk dokumentasjon. Innenfor Reggio Emilia-filosofien, er pedagogisk dokumentasjon noe som løftes frem som en viktig arbeidsmåte. Det har ikke alltid vært så enkelt å få til, men jeg ser nå at det handler mye om å faktisk sette av tid til det, samt å finne gode og effektive arbeidsmåter, slik at det ikke tar for mye tid. Nå har selve bloggeprosessen og den refleksjonen som har oppstått i dette ført til en liten eureka for skribenten, og nye arbeidsformer har oppstått. Dette har vært en fin erkjennelse for min del, mens andre velger andre måter å jobbe på. Men det er fint å kjenne på at bloggen kan brukes på flere måter, at den kan være nyttig for mine egne refleksjoner, i samarbeid med kollegaer, som refleksjonsgrunnlag sammen med barna, som inspirasjon på tvers av avdelingene, som informasjon til foreldre og som inspirasjon for hvem som helst som ønsker å inspireres. I morgen skal vi tilbake til samme sted i skogen som sist, og kanskje vi kan ta med utskrift av blogginnlegget og se om skogen har like mye skygger som sist?
