Ettåringer rydder etter maten

Ettåringer er kompetente. Ettåringer kan!

 

 

 

De eldste ettåringene lærte det først: Gå ned fra stolen, smekka og koppen oppi tallerkenen, bære det bort til tralla... Noen jobber raskt og effektivt, noen vakler ustø bortover, må kanskje sette tallerkenen på gulvet litt og ta nytt tak før jobben fullføres...

Jobben er lystbetont og gjøres ofte med et smil om munnen, de yngste tar etter de eldste. Og sist, men ikke minst, jobben avsluttes med applaus :-)

Mestere i egen hverdag

Etter tre måneder med veiledning, øving og prøving er nå måltids-situasjonene hos toåringene en fryd. Måltider er en viktig del av hverdagen, de tar tid, skaper fellesskap og er for oss en god plattform for å øve selvstendighet. Vi ønsker å gi barna rike erfaringer av smak, lukt, konsistens og mestring. Barna på Safir henter selv redskapen de trenger, finner seg en plass ved bordene og er klare for spising.

Vi trenger nesten ikke lenger å gi beskjeden «finn en kopp og en kniv» til frokost. Dette har barna raskt lært seg, de aller fleste i hvert fall…. Er det noen som synes at de trenger en skje og en gaffel til frokost så er det helt greit. Barna lærer av hverandre både gjennom å se hva de andre gjør og noen ganger gjennom å få beskjed eller korrigering av et annet barn. De oppdager fort når drikkemuggen begynner å sendes rundt, hvis de mangler en kopp og må reise seg for å hente en. 

 

En utfordring har vært å lære seg å helle i egen kopp. Her har barna stor nytte av å observere hverandre og se forskjellige teknikker. Vi tilrettelegger med små kopper og små kanner (som ikke blir fylt helt opp) sånn at barna gis mulighet til å mestre og å få til!

Før lunsj er det noen barn som har begynt å spørre om hva de skal få å spise, sånn at de henter det «riktige» serviset. Vi blir hver dag servert varm lunsj som er laget av vår suverene kokk. Her er det Kongekrabbe med fruktsalat på menyen. Maten blir servert på bordene i små boller og skåler sånn at barna kan forsyne seg selv. Vi tenker at barna blir inspirert og nysgjerrige på å smake nye ting når de føler at de har kontrollen selv, og på egen hånd kan legge opp på sin tallerken

Det er flere ting å forholde seg til ved matbordet. Barnet må finne ut flere ting, for eksempel at koppen må tas ut av tallerkenen før maten kan legges på. Det er en god måte å sette koppen i tallerkenen når du skal bære alt til bordet. Så er det fint å sende videre til neste man når man har lagt på til seg selv. Vi voksne har hatt stort fokus på å være tilstede og sitte i ro ved bordene. Da kan vi veilede og støtte på en god måte, både når det gjelder praktiske ferdigheter, felles fokus og generell 

bordskikk.

 Nå er bruk av kniv til å dele med en ny læringsmulighet.

Etter at barna har spist ferdig, tar de med tallerkenen sin til «den grønne bøtta» og skraper matrestene ned i den. Så legger de brukt servise i «vaskeboksen» til oppvask. 

Ja, ja, noen ganger kan det oppleves som kaos, mye lyd og mye som skjer samtidig, men selvstendighetsprosesser og læring er fokuset vårt og det er sånn hverdagen vår er. Vårt mål er hyggelige måltider der barna er trygge i situasjonen og styrer det meste selv. Dette er mestere i egen hverdag!

Om Maxi-årets innhold og formål 2016-2017 - skoleforberedende gruppe

Maxi er siste år i barnehagen; det er her vi samler 5åringene som skal begynne på skolen høsten etter. Barna har gått i samme gruppe siden de startet som 1åringer, vi er aldersdelt og bytter lokaler hvert år. Det har vært noe utskiftning av personal, men én pedagog har fulgt gruppa i alle 5 årene.

Det er for tiden en viktig pågående debatt om skolens innhold, tilpasning bhg-skole, hvordan det er for en liten kropp å begynne i 1.klasse osv. I henhold til våre erfaringer, synes det viktig at man allerede tidlig i barnas barnehagekarriere har et bevisst forhold til hva man ønsker at barna skal sitte igjen med etter endt barnehageløp, og hvordan man tilrettelegger for dette.

På Myrertoppen anses skoleforberedelse ikke som en løsrevet del, men en helhetlig prosess; noe som griper inn i barnas praktiske liv. Vi jobber skoleforberedende gjennom hele barnehagekarrieren med utgangspunkt i gjennomtenkte og relevante forventninger, krav og tilrettelegging som svarer til barnas modenhet. Vi fokuserer på utvikling og trening av selvstendighet, kognitive ferdigheter, kommunikasjon, sosiale ferdigheter og samarbeidsevner. I alt dette tar vi tak i nysgjerrighet og utforskning av språk, antall, rom og form.

Hva mener vi er avgjørende å kunne eller ha kjennskap til før man begynner på skolen?

Praktisk og mental selvstendighet henger sammen, og med god tilrettelegging vil barna utvikle en følelse av kontroll og at de mestrer sin egen hverdag. Vi har tro på at dette gjør dem bedre rustet og mer kapable til læring og fornying av kunnskap. Det gir også et godt grunnlag for å kunne ta reflekterte og relevante valg i hverdagen.

Gjennom å videreføre og videreutvikle de foregående års erfaring og trening i selvstendighet på ulike områder, gir vi barna en opplevelse av sammenheng som er meningsdannende og utviklende. At barna kan mestre sin egen praktiske hverdag, gjør at de som småskolebarn har større potensial til å ta inn over seg det nye miljøet skolen tilbyr. Vi trener derfor på praktisk selvstendighet i alle 5 barnehageårene, godt tilrettelagt i henhold til de ulike modenhetsnivåene, og med tanke på utvikling og progresjon.

Som en Reggio Emilia-tilrettelagt barnehage, tar vi aktivt i bruk rommet som den 3. pedagog. Dvs at på Maxi har vi i år en fysisk tilrettelegging som på sikt trener barna i det mer stillesittende arbeidet på skolen. I praksis betyr det at barna har noe færre muligheter til herje-, løpe- og kroppslig lek, mens det er tilrettelagt for økt trening og aktivitet sittende rundt bord. Det at vi har noe mindre areal, gjør også at barna må ta hensyn til hverandre, rom og materialer på en litt annen måte.

Vi tilbyr også flere materialer som inviterer til roligere og mer fokusert aktivitet, både fordi slike aktiviteter er mer attraktive for barna i denne alderen, og som en bevisst tilpasning mot skolens fysiske miljø. Barna er selvsagt fri til å ta i bruk materialene på sine egne måter, det er viktig at vi også gir godt rom for kreativitet og nytenkning, prøving og feiling.

Det å kunne be om hjelp når man trenger det, er en svært viktig del av selvstendighetstreningen med tanke på skolestart. Å kunne vurdere selv når man har behov for hjelp, for så å oppsøke personal eller andre som kan bistå, kan være avgjørende for om dagen oppleves positivt eller ei. Når barna er blitt såpass store, er også de kommunikative evnene bedre utviklet. Dermed utløses økte krav og forventninger til den enkeltes ansvar for sitt eget ve og vel, det er viktig at barna er i stand til å ta vare på seg selv gjennom bl.a å kunne oppsøke voksen støtte ved behov.

Vi har i tillegg et større, gjennomgående fokus på barnas sosiale kompetanseheving i løpet av alle 5 årene de har gått her. Det å være trygg i seg selv, kunne ta initiativ til å bygge relasjoner, ha noe kunnskap om hvordan man kommuniserer på en god måte, og å kunne opptre som en god venn; mener vi er viktig for skolestartende barn.

Vi har valgt bort den tradisjonelle «førskoleklubben» med organiserte skoletematiske oppgaver en bestemt tid i løpet av uken. Noe av grunnen til dette, er naturlig nok at barna faktisk er samlet i en form for «førskoleklubb»; hele hverdagen, tilbud av materialer/aktiviteter og det fysiske miljøet er tilrettelagt med vekt på det skoleforberedende uten behov for nærmere organisering.

Vi er også av den formening at en slik form for innlæring står i sterk kontrast til Reggio Emilia-tilretteleggingen vår for kreativ utfoldelse og lekende utforskning. I tillegg mener vi at slik systematisk innlæring av skrive- eller tallsystemer, er det skolen som bør stå for. Her i barnehagen skal vi gi barna lekende erfaringer, gjerne med bokstaver og tall, men holde oss fra å «leke skole». I barnehagen tar vi ansvar for å styrke hele barnas utvikling og potensiale, slik at de ved skoleporten står rustet til å ta imot den mer systematiserte innlæringen skolen legger opp til. 

 

Oppsummering "Her er jeg - hvem er du" med 4åringene

Prosjektet vårt med selvportrett har levd videre siden de første selvportrettene barna gjorde. Det har vært stor stas og grunnlag for gode samtaler å ha portrettene oppe på veggen. Vi har hengt opp fortløpende etter hvert som barna har jobbet fram flere og ulike portrett. 

Etter de tegnede selvportrettene der barna fikk prøve ut både kreativitet, identitet og reflektere over ulikheter, hadde vi lyst til at barna skulle få møte seg selv på en ny måte. Vi printet ut bilder av hver enkelt som de la på lysbord og overhead. Oppå der la vi et hvitt ark, og så fikk de fri tilgang til fargeblyanter, tusjer, gråblyanter og tynne filtpenner. Barna jobbet konsentrert i grupper på 3, der de tegnet og fargela seg selv på nytt, over sitt eget bilde. Underveis var det flere som snakket og forklarte hva de gjorde og hvordan de planla arbeidet sitt. Noen var veldig opptatt av å få med alle trekkene (øyne, nese, munn), mens andre hadde mer fokus på å fargelegge seg i vakre farger («jeg tar rosa på håret mitt, for det er yndlingsfargen min»). Barnas tilbakemeldinger var veldig positive, de syntes det var morsomt og spennende å jobbe i et mørklagt rom med lysbordet, de uttrykte stolthet og overraskelse da de fikk se resultatet av det de hadde gjort. Bildene ble klippet ut og montert på sort kartong sammen med fargefotoet de tegnet oppå. Effekten ble veldig flott, og de individuelle særegenhetene i arbeidene til barna kommer tydelig fram. Bildene har fått mye positiv oppmerksomhet både av barn og voksne, de er lekre og viser på en fin måte hvor flott og ulikt barnas uttrykk er.

De påfølgende dagene fikk barna jobbe mere fotoene av seg selv. På lysbordet la barna en større, svart-hvit utskrift av bildet, og så fikk de havregryn, makaroni, hvite bønner, mandler og ris til rådighet. Med dette laget de mønster oppå portrettene. Dypt konsentrerte jobbet de en og en. Enkelte var svært nøye med hvor de la de ulike tingene, mens andre helte hele never over arket. Da de erklærte seg for ferdige, tok en voksen bilde både på lysbordet og slik det så ut da vi forsiktig flyttet det over på bordet. Vi laget en liten utstilling med alle de ferdige «mønsterportrettene» som vi inviterte foreldrene inn for å kikke på ved hentetid. Stolte barn viste og fortalte. Det var like interessant å se/snakke om de andres arbeider som sine egne, ingen av arbeidene var like.

Vi hadde denne aktiviteten framme som en åpen mulighet et par dager etter også. Barna er uhyre fokuserte mens de driver med dette, de bruker god tid og lar seg lite distrahere.

Den neste organiserte aktiviteten i dette prosjektet, var å lage «nye ansikt» der formålet var å bli kjent med hverandres forskjellige ansikt og særegenheter. Vi klippet portrettene i strimler med panne, øyne, nese, munn og hake. I grupper på 3 og 3 skulle barna sette strimlene sammen til nye ansikt. De fikk stor kartong i valgfri farge og tilgang på fargeblyanter. Denne aktiviteten satte i gang fnis og spontansang, mens de valgte ut de ulike delene som ansiktet er satt sammen av. Uttalelsene lød som "Ha ha, se jeg skal bruke haka til Janne* og øynene til Eskil*" og "se jeg bruker håret ditt Issa*". Det var tydelig at ungene dro kjensel på hvem de ulike delene tilhørte. Noen ønsket å fargelegge rundt ansiktet og noen ønsket å fargelegge på ansiktet. Noen var meget bestemte på hva de ville sette sammen, andre forsøkte ulike kombinasjoner før de avgjorde hva de skulle lime på. Noen syns det var litt rart å lage noe annet enn sitt eget fjes, og at noen andre hadde brukt sitt hår eller munn. Men ingen valgte å ikke gjøre, noen trengte kun å se litt på de andre før de selv hadde lyst å prøve. Også disse bildene er blitt hengt til utstilling, og har generert mange fine samtaler, mye beundring og undring.

Vi fortsatte selvportrett-arbeidet dagen etter med å presentere barna for halve ansikter: svart-hvitt fotoet var delt i to, hvorav den ene siden av ansiktet var klippet vekk slik at barna kunne utforme resten på egen hånd. Hvordan dette skulle utformes varierte veldig fra barn til barn, noen få valgte å jobbe med å tegne ansiktet sitt, men flesteparten tegnet fritt. Så muligens er dette noe vi kan komme tilbake igjen, og videreutvikle. Barna satt i grupper på max 4 og hadde gråblyanter, filtpenner og fettstifter til rådighet. De halve selvportrettene vakte uansett stor begeistring blant barna da de fikk se dem utstilt på veggen. 

Uken etter fikk barna fri tilgang til svart-hvitt fotoene av seg selv, og de «lekte» med disse som de ville: De fargela, klippet, limte på pynt (paljetter eller papirklipp) oppå eller rundt fotoet. Vi tilrettela denne aktiviteten som en uformell arbeidsstasjon inne, som et hyggelig avbrekk i uteleken. Det var ikke plass til mer enn 3 barn ad gangen, noe som ga barna en fin møteplass der de fikk mulighet til å utveksle tanker og ideer. Barna hadde det veldig morsomt mens de holdt på med denne aktiviteten, og de var selv med på å bestemme at de ferdige bildene skulle stilles ut i garderoben.

Barna uttrykker om mulig en større stolthet over eget arbeid, og de bruker ofte tid på å fortelle hverandre om hvordan de tenkte eller planla mens de tegnet. Det har skjedd en økt bevissthet rundt tegning som egenstående aktivitet, det er ikke bare en flyktig «mellom-slagene-aktivitet» der barna nærmest ubevisst lager noen streker eller sirkler på papiret. Vi ser at de tenker og funderer, de er bevisste og utforskende i valg av redskaper, de bruker mere tid på én tegning enn tidligere og de er ikke lenger fullt så opptatt av hvorvidt det blir «pent», «riktig» eller «sånn som på bildet». Det har også kommet tilbakemeldinger fra foreldre om økt interesse for tegning, maling og kreativ utfoldelse på hjemmebane.

Et av barna laget to selvportrett ved siden av hverandre: «Her har jeg laget meg sur, og her har jeg laget meg glad!». Dette gav oss ideer til å utforske følelser sammen med barna. Vi opplevde også en del konflikter blant barna fordi de ikke helt får til å lese hverandres uttrykk når de er oppslukt i leken. Hvordan ser vi ut når vi er sinte, glade, triste eller redde? De følgende ukene har vi, med utgangspunkt i ansiktsuttrykk, begynt å jobbe med følelsene våre. Fortsettelse følger.

I Reggio-filosofien snakkes det gjerne om «barnas hundre språk» og at barn har uttrykksmåter utover det (begrensede) verbale som det er viktig at de får utforsket og utviklet. Vi føler at vi gjennom dette og videre prosjekt, oppfyller mye av tankegangen og læringssynet i Reggio-tilretteleggingen. Barna har fått store muligheter til vekst, utforskning og å finne sitt eget (kreative) jeg. Vi gleder oss til mere!

*Navnene er fiktive