Mobbing og godt sosialt barnehagemiljø

Dette var temaet på foreldremøtet hos 2- og  3-åringene i høst. Her er en oppsummering av hva vi snakket om:

Det er en høring nå om forslag til endringer i barnehageloven som omhandler det sosiale barnehagemiljøet. En av paragrafene er foreslått å se slik ut:

§ 20 Nulltoleranse og plikt til fremmende og forebyggende arbeid

·     Barnehagen skal ha nulltoleranse mot krenkelser som utestenging, mobbing, vold, diskriminering og trakassering.

·     Barnehagen skal arbeide systematisk for et trygt og godt barnehagemiljø som fremmer helse, trivsel og læring for alle barna og for å forebygge tilfeller hvor barn ikke opplever at det er et trygt og godt miljø i barnehagen. 

Dette er vi ikke uenig i, og det er et viktig arbeid vi har å gjøre i denne sammenhengen. 

Om hvordan vi forstår begrepene mobbing, utestengning, diskriminering, trakassering og vold blant små barn:
Begrepet «mobbing» har ulike definisjoner i ulike sammenhenger. Utdanningsdirektoratet skriver: «gjentatt negativ eller ondsinnet atferd fra en eller flere rettet mot en elev som har vansker for å forsvare seg. Gjentatt erting på en ubehagelig og sårende måte er også mobbing». Atferden må finne sted 2 eller 3 ganger i måneden eller oftere for å defineres som mobbing.

Men mobbing er  komplekst. Det kan være mange ulike årsaker til at det oppstår, for eksempel for å sikre egen gruppetilhørighet. Og er små barn i det hele tatt i stand til å mobbe når de ikke forstår konsekvensene av handlingene sine. Kan man kalle en ettåring eller toåring for en mobber? Hvorfor oppstår mobbing? Kan det være et utrygt miljø, usikkerhet eller redsel for selv å bli utestengt? 

I en film fra Læringsmiljøsenteret snakker man om begynnende mobbeadferd og uheldige sosiale samspillsmønstre i barnehagen. Dette er for oss en bedre måte å forstå små barns adferd og et godt utgangspunkt å jobbe ut i fra. 

Utestenging er et fenomen vi ofte kan se i en barnehage. Av og til kan det være at det ikke er plass til flere barn i en lek eller en aktivitet, og en vennlig avvisning er noe som kan være nødvendig og nyttig å lære å leve med. Problemet oppstår når det skjer systematisk, og det stadig går ut over enkeltbarn.

Trakassering og diskriminering er begreper som er sterke og vonde. Det er vanskelig å skulle bruke slike begreper om små barns handlinger. Vold er også et sterkt begrep å bruke om små barns handlinger. Men, ja, små barn er jo voldelige, men samtidig kan kan se på barns voldelige handlinger som deres naturlige språk. Små barn slår, dytter, lugger, biter, og av mange ulike grunner. Det kan være av nysgjerrighet, kontaktsøking, forsøk på kos, ønske om å ha en ting som ser spennende ut, eller for å fjerne et hinder for egne planer.  

Om at alle barn gjør så godt de kan:
Barna trenger mange erfaringer og moralsk støtte fra erfarne voksne. Dette er en del av danningen som skjer i barnehagealder, og konflikter er en stor kilde til læring om vi hjelper til på en god måte.

Vi i Myrertoppen tenker alltid at alle barn gjør så godt de kan. Å være tolerante og hjelpsomme i ulike sammenhenger handler mye om modning av impulskontroll, evne til å sette seg inn i andres situasjon, tankeprosesser, følelseshåndtering, evne til å lære av tidligere erfaringer, evne til  å se nyanser og  ikke tenke svart-hvitt mm. 

2-3-åringer er veldig prososiale når det passer dem. Når egne behov og ønsker er truet, blir det vanskeligere å gjøre de riktige tingene.Vi må  hjelpe barna å uttrykke seg på mer hensiktsmessige måter. - Hva ville du? Hvordan kan vi få til dette? Vi må øve på å spørre om å få i stedet for å ta, øve på å vente, og tåle å ikke få det man vil ha med en gang. Vi må hjelpe barna å sette ord på alle disse tingene. 

Vi må for all del sørge for at vi selv ikke utsetter barna for mobbing. Hvis vi straffer barn som har gjort noe feil, utviser dem fra fellesskapet eller stadig, høylydt annonserer at et barn har trådt feil, ville det vært en form for mobbing satt i system, utført av voksne trygghetspersoner. Dette er ikke greit. 

Om barnehagen som et fellesskap sett i lys av Reggio Emilia filosofien:

Barnet møter sitt første sosiale fellesskap her i barnehagen. Det er en sosial arena der barna tilegner seg mesteparten av sine første sosiale ferdigheter.

I Myrertoppen har vi valgt å følge Reggio Emilias filosofi med demokrati og en gjennomgående vi-tankegang. Det er en sterk tro på individets muligheter i et felleskap der ulikhet er en stor verdi. I møtet mellom ulikheter vokser ny utvikling og kunnskap fram. Man er jo svært lite alene, det er gjerne i møtet med andre blir vi kjent med oss selv og verden rundt oss.  

Lyttende pedagogikk er et sentralt begrep, med barnas medvirkning som en metode for å oppfylle behovet for å føle seg betydningsfull i sitt eget liv. Å lytte handler her om å kunne stille seg åpen for barnas ulike uttrykk og kunne ta dette i bruk i henhold til situasjon og sammenheng. Personalet i barnehagen lytter med all vår erfaring og fagkunnskap, for å kunne tilrettelegge både individuelt og på gruppenivå.

Ulike møteplasser i miljøet vårt både ute og inne er en viktig del av den pedagogiske tilretteleggingen, og inviterer til solidaritet og samarbeid mellom barna. Et mål er at alle skal føle seg inkludert i et meningsfylt fellesskap

Om betydningen av foreldrefellesskapet i barnehagen:

Som voksen kan man i utgangspunktet velge hvorvidt man vil delta eller stå utenfor et fellesskap. Men vi oppfordrer sterkt til at foreldre ikke melder seg ut av barnehagefellesskapet.  Barn speiler seg i, hermer og etterligner atferd  fra alle voksne omsorgspersoner rundt dem; egne foreldre, personalet i barnehagen og sine venners foreldre. 

Vi oppfordrer foreldrene til å være påkoblet og tilstede så lenge man befinner seg i barnehagen. Ha i bakhodet at du er en rollemodell og at din atferd blir betraktet av alle barna. Si hei i en vennlig tone til de du møter, både voksne og barn. Inviter foreldre og barn du ikke har møtt før, inn i det fellesskapet du selv er en del av. 

Vis interesse for barn som tar kontakt med deg, men respekter barn som trekker seg unna eller er opptatt. Delta på møter og arrangementer i barnehagen så ofte du kan, dette er gjerne noe barna får med seg og er opptatt av. Det er litt ekstra stas at mamma eller pappa har vært i barnehagen og snakket med de andre mammaene og pappaene.

Tenk på at dere skal bidra til å etablere en arena for vennskapsrelasjoner og positiv fellesskapsfølelse blant barna deres. Når foreldrene står sammen om fellesskapet, smitter dette over på barnas måter og være sammen på. Slik styrkes arbeidet med å motarbeide mobbing og et usunt miljø.

Om hvordan foreldre kan møte sitt eget barn når det forteller noe (negativt) som har skjedd i barnehagen:

«X vil ikke leke med meg», «X er slem, han slår meg og det vil ikke jeg», «X tar bilen fra meg hele tiden».

Skal barnet alltid få ubetinget medhold og støtte? «Ja, det er slemt at xx slår deg, da må du si at hn ikke skal gjøre det». «Så trist at xx ikke vil leke med deg, dere er jo venner alle sammen».

Vet du virkelig hva som skjedde i den situasjonen som barnet ditt referer til? Gjengir barnet ditt på 2-3 år, situasjonen belyst fra ulike vinkler og med den rette konteksten, slik at at du er tilstrekkelig informert til å kunne uforbeholdent støtte og bedømme?

Det er sjelden kun én sannhet, det er gjerne minst to (ulike) opplevelser av den samme situasjonen. Barna er små og har et unyansert og forenklet språk. De er relativt selvrettferdige i sitt verdenssyn, og vil med all sannsynlighet ha utfordringer med å kunne se sin egen rolle i en konfliktsituasjon.

Tenk på at du som voksen kan hjelpe og veilede ditt eget barn til en mer balansert opplevelse, der du gir barnet muligheten til å reflektere også over sin egen atferd i situasjonen. Hva ønsker dere foreldre at barna skal sitte igjen med etterpå?

La barnet fortelle og dele med deg, men uten at du tar stilling til rett eller galt, hvem som tok feil eller ikke. Snakk om episoden det fortelles om med en vinkling som fokuserer mer på felles løsning enn skyldfordeling. Dette er en god anledning til en samtale om andres atferd, hvordan det kan påvirke en selv, og omvendt. For det er gjerne sånn at når noen slår, så handler det om litt dårlig kommunikasjon som en respons eller advarsel. Det kan ha skjedd noe i forkant som er utslagsgivende.

Ha også i bakhodet at den andre parten, det andre barnet snakker med sine foreldre om den samme episoden som ditt barn snakker om. Men der er rollene byttet om; kanskje ditt barn har en større rolle i situasjonen?

Snakk med oss personalet dersom barnet forteller noe negativt hjemme som du synes er vanskelig å gripe. Vi kjenner alle barna godt, deres språk, atferdsmønster og evt utfordringer hver enkelt har. Vi kjenner også de mange og ulike situasjonene som kan oppstå. Vi kan belyse både involverte barn og situasjoner, og bidra til å balansere et noe unyansert bilde beskrevet av barnet. 

Om begrepene «slem» og «snill»:

I små barns unyanserte betraktning og språkforståelse, kan oppfatningen om at noen er slemme eller snille slå feil ut. Det kan lett føre til uheldig ekskludering, for det er jo ingen som har lyst til å leke med noen som er slemme! Dermed får disse begrepene både stemplende og stigmatiserende effekt.

Man bør også huske på den såkalte speilingsteorien, at man opplever seg selv gjennom andres reaksjoner på egne handlinger. Det gjør noe med barna som får stempelet slemme. De blir ikke inkludert og får lite sosial trening. De kjemper for å bli sett, men uten at de sosiale ferdighetene øker. Mens de såkalt snille barna gjennomgående blir inkludert, får mye sosial trening og høyere sosial kompetanse. 

Samtlige barn i barnehagen gjør sosiale feiltrinn, og alle mennesker kan utføre handlinger som oppfattes slemme eller snille. Men dette er nyanser i atferd som kan være vanskelig for små barn å forstå. I tillegg tåler man gjerne ulikt fra ulike personer.

Her i barnehagen velger vi heller å betegne den faktiske handlingen der og da, slik at fokuset blir så lite personlig som mulig:

«Du må ikke være slem mot X» vs «Ser du at X får vondt når du slår?»

Det er den utførte handlingen man ønsker å korrigere. Dette blir tydeligere når det er nettopp handlingen det blir snakket om, og ikke hvordan man er som person.

Men kan høre foreldre si: «Og så må du være snill i dag». Men hvordan kan et lite barn utføre i hovedsak snille handlinger, når dette barnet ennå ikke forstår sine egne handlinger i de situasjoner som gjerne krever en «snill» atferd?

Vi håper med dette at dere foreldre ser hvor viktige samarbeidspartnere dere er for oss her i barnehagen når det gjelder å motarbeide usunn kultur og fremelske et godt og meningsfylt fellesskap!

Om Maxi-årets innhold og formål 2016-2017 - skoleforberedende gruppe

Maxi er siste år i barnehagen; det er her vi samler 5åringene som skal begynne på skolen høsten etter. Barna har gått i samme gruppe siden de startet som 1åringer, vi er aldersdelt og bytter lokaler hvert år. Det har vært noe utskiftning av personal, men én pedagog har fulgt gruppa i alle 5 årene.

Det er for tiden en viktig pågående debatt om skolens innhold, tilpasning bhg-skole, hvordan det er for en liten kropp å begynne i 1.klasse osv. I henhold til våre erfaringer, synes det viktig at man allerede tidlig i barnas barnehagekarriere har et bevisst forhold til hva man ønsker at barna skal sitte igjen med etter endt barnehageløp, og hvordan man tilrettelegger for dette.

På Myrertoppen anses skoleforberedelse ikke som en løsrevet del, men en helhetlig prosess; noe som griper inn i barnas praktiske liv. Vi jobber skoleforberedende gjennom hele barnehagekarrieren med utgangspunkt i gjennomtenkte og relevante forventninger, krav og tilrettelegging som svarer til barnas modenhet. Vi fokuserer på utvikling og trening av selvstendighet, kognitive ferdigheter, kommunikasjon, sosiale ferdigheter og samarbeidsevner. I alt dette tar vi tak i nysgjerrighet og utforskning av språk, antall, rom og form.

Hva mener vi er avgjørende å kunne eller ha kjennskap til før man begynner på skolen?

Praktisk og mental selvstendighet henger sammen, og med god tilrettelegging vil barna utvikle en følelse av kontroll og at de mestrer sin egen hverdag. Vi har tro på at dette gjør dem bedre rustet og mer kapable til læring og fornying av kunnskap. Det gir også et godt grunnlag for å kunne ta reflekterte og relevante valg i hverdagen.

Gjennom å videreføre og videreutvikle de foregående års erfaring og trening i selvstendighet på ulike områder, gir vi barna en opplevelse av sammenheng som er meningsdannende og utviklende. At barna kan mestre sin egen praktiske hverdag, gjør at de som småskolebarn har større potensial til å ta inn over seg det nye miljøet skolen tilbyr. Vi trener derfor på praktisk selvstendighet i alle 5 barnehageårene, godt tilrettelagt i henhold til de ulike modenhetsnivåene, og med tanke på utvikling og progresjon.

Som en Reggio Emilia-tilrettelagt barnehage, tar vi aktivt i bruk rommet som den 3. pedagog. Dvs at på Maxi har vi i år en fysisk tilrettelegging som på sikt trener barna i det mer stillesittende arbeidet på skolen. I praksis betyr det at barna har noe færre muligheter til herje-, løpe- og kroppslig lek, mens det er tilrettelagt for økt trening og aktivitet sittende rundt bord. Det at vi har noe mindre areal, gjør også at barna må ta hensyn til hverandre, rom og materialer på en litt annen måte.

Vi tilbyr også flere materialer som inviterer til roligere og mer fokusert aktivitet, både fordi slike aktiviteter er mer attraktive for barna i denne alderen, og som en bevisst tilpasning mot skolens fysiske miljø. Barna er selvsagt fri til å ta i bruk materialene på sine egne måter, det er viktig at vi også gir godt rom for kreativitet og nytenkning, prøving og feiling.

Det å kunne be om hjelp når man trenger det, er en svært viktig del av selvstendighetstreningen med tanke på skolestart. Å kunne vurdere selv når man har behov for hjelp, for så å oppsøke personal eller andre som kan bistå, kan være avgjørende for om dagen oppleves positivt eller ei. Når barna er blitt såpass store, er også de kommunikative evnene bedre utviklet. Dermed utløses økte krav og forventninger til den enkeltes ansvar for sitt eget ve og vel, det er viktig at barna er i stand til å ta vare på seg selv gjennom bl.a å kunne oppsøke voksen støtte ved behov.

Vi har i tillegg et større, gjennomgående fokus på barnas sosiale kompetanseheving i løpet av alle 5 årene de har gått her. Det å være trygg i seg selv, kunne ta initiativ til å bygge relasjoner, ha noe kunnskap om hvordan man kommuniserer på en god måte, og å kunne opptre som en god venn; mener vi er viktig for skolestartende barn.

Vi har valgt bort den tradisjonelle «førskoleklubben» med organiserte skoletematiske oppgaver en bestemt tid i løpet av uken. Noe av grunnen til dette, er naturlig nok at barna faktisk er samlet i en form for «førskoleklubb»; hele hverdagen, tilbud av materialer/aktiviteter og det fysiske miljøet er tilrettelagt med vekt på det skoleforberedende uten behov for nærmere organisering.

Vi er også av den formening at en slik form for innlæring står i sterk kontrast til Reggio Emilia-tilretteleggingen vår for kreativ utfoldelse og lekende utforskning. I tillegg mener vi at slik systematisk innlæring av skrive- eller tallsystemer, er det skolen som bør stå for. Her i barnehagen skal vi gi barna lekende erfaringer, gjerne med bokstaver og tall, men holde oss fra å «leke skole». I barnehagen tar vi ansvar for å styrke hele barnas utvikling og potensiale, slik at de ved skoleporten står rustet til å ta imot den mer systematiserte innlæringen skolen legger opp til. 

 

Pedagogikk i utvikling

I dag har jeg, en av barnehagens pedagoger, fullført en ettårig Reggio Emilia-inspirert videreutdanning i regi av Alba barnehager, Reggio Emilia Institutet og Norsk Reggio Emilia Nettverk. Det har vært en utrolig spennende og lærerik prosess, helt ulikt all annen skole eller kursing jeg har vært borti før. Vi har dokumentert, reflektert, diskutert, presentert, sanset, tolket; uttrykt oss med ord, dikt, film, bilder, papir, med kropper og alt mulig annet; vi har samlet, utforsket, undersøkt, konstruert, formet; vi har vært på Tjøme, Jessheim, Kreativt gjenbrukssenter MUV, Bislet, i Vigelandsparken, på høyskoler, samt i barnehager i Porsgrunn. Vi har lest og lært om filosofi, epistemologi, ontologi, fenomenologi, sosiokulturelt læringsperspektiv, sosialkonstruktivisme og postkonstruksjonisme, estetikk og poetikk og mye annet.

Og hva har jeg lært? Jeg har lært at barnehagene i Reggio Emilia er helt unike på grunn av den sterke verdiforankringen de har utviklet gjennom over 40 år. Jeg har lært om hvordan man kan se på barn som aktive skapere av egen kunnskap og kultur i samspill med andre barn, omgivelsene og oss voksne.  Jeg har lært at fantasi, ferdigheter og fakta går hånd i hånd, og at estetikk er sansekunnskap.  Ateljékultur, prosjekterende arbeid og pedagogisk dokumentasjon er veien å gå. Jeg har lært om ulikhet som verdi og demokrati som bærende prinsipp. Det handler om alt fra det nære og sanselige til de store visjonene om hvordan å bevare et fredelig og demokratisk samfunn. Alt henger sammen med alt.

Dette er så stort og komplekst at det ikke går an å forklare i korte trekk. Men jeg har forsøkt å illustrere hvordan noe av det jeg har lært har påvirket arbeidet mitt i denne lille filmen her. Den var en del av min avsluttende presentasjon på utdanningen.

Jeg har delt ny kunnskap med kollegaene mine underveis i utdanningen, og vi er ikke ferdig utlært. Dette er ikke en quick-fix metode som bare er å sette i verk. Vi må hele tiden jobbe med oss selv, dokumentere, reflektere, sette ny kurs og reflektere mer. Vi må hele tiden forsøke å belyse og utvikle verdiene våre og vårt syn på barn, kunnskap og læring, for det er dette som styrer praksisen vår.

Jeg tillater meg å gjengi dette diktet, skrevet av Reggio Emilia-filosofiens grunnlegger:

Tvert i mot, det er hundre som finns!

Dikt av Loris Malaguzzi.

Til norsk ved Kari Carlsen og Jan-Erik Sørenstuen

Et barn er laget av hundre.

Barnet har hundre språk

hundre hender

hundre tanker

hundre måter å tenke på

å leke og snakke på

Hundre alltid hundre

måter å lytte på

å undres på og like på

hundre lyster til å forundre seg og like

hundre lyster til å synge og forstå

hundre verdener å oppdage

hundre verdener å finne opp

hundre verdener

å drømme fram

Et barn har hundre språk

(og hundre hundre hundre til)

men frarøves nittini.

Skolen og kulturen

skiller hodet fra kroppen.

Vi ber barnet om:

å tenke uten hender

å handle uten hode

å lytte men ikke snakke

å forstå uten gleden ved

å henføres og overraskes

annet enn til påske og jul.

Man ber dem om:

å bare oppdage

den verden som allerede finns

og av alle hundre

frarøver man dem de nittini andre.

Man sier til dem:

at leken og arbeidet

virkeligheten og fantasien

vitenskapen og fantasteriet

himmelen og jorden

fornuften og drømmene

er hverandres motsetninger.

Vi sier til dem:

at det ikke finnes hundre.

Men barnet sier:

Tvert imot, det er jo hundre som finns!

Til slutt en stor takk til lærerne på utdanningen, Mona, Per og Hilde.

Skygger, pedagogisk dokumentasjon og refleksjon med barna

I går skrev jeg (3-åringenes pedagog) et blogginnlegg om skygger og pedagogisk dokumentasjon. Jeg startet å skrive det for å ha det for barna og endte opp med en god del refleksjon og bevisstgjøring for meg selv. Jeg skrev om noen tanker for videre arbeid, og det forpliktet meg litt til å gjennomføre dette i dag. Vi hadde basemøte/refleksjonsmøte for ansatte på gruppa, og vi brukte blogginnlegget som utgangspunkt. Hensikten var å dele mine intensjoner rundt prosjektet, få kollegaene interesserte og engasjerte, og at vi sammen kan tenke ut hvordan vi kan drive prosjektet videre. 

Senere på dagen, tok vi en liten samling med treåringene. Vi satte oss i samlings-/lesekroken hvor det henger bilder og blogginnlegg fra tidligere skygge-erfaringer. Jeg spurte om hva vi hadde holdt på med på de bildene som hang fremme. -Skygger!! svarte de. Så viste jeg bildene fra skogen, og barna så straks at det var mange skygger der. Tidligere har det frustrert meg litt at bloggen blir printet litt siden på arket, slik at det blir en del blankt ark på høyre side, men egentlig er jo denne plassen ypperlig til å skrive ned barnas utsagn om bildene. Etter samlingen ble dette hengt opp i kroken med skyggebilder. Fremover nå kan vi både fortsette å snakke om bildene, men også om hva barna har snakket om før. Ved å løfte frem barnas tanker på denne måten, kan man jo håpe at de føler at deres ideer og tanker er verdifulle og at de kan være ganske smarte. 

(Skjønnskrift må innøves på nytt, ser jeg, men det kan skrives på nytt med penn i en roligere setting, før jeg laminerer og putter arkene inn i Skyggeboka som blir til underveis i prosjektet. Blyant er nå lett tilgjengelig like ovenfor bildene i tilfelle det blir flere kloke tanker som kommer frem.)

Da vi var kommet ned til nest siste bilde, begynte det å krible i kroppen til flere. Så sa et barn: -" Jeg kan se skyggen på gulvet", da hun holdt hånda ut foran seg. Da rettet jeg de tre spotlightene i taket ned mot gulvet og foreslo at vi kunne lage skyggedans. Vi sang "Hvor er, hvor er, hvor er skygge, hvor er skygge nå (fra Bjørnen i det blå huset). Barna både danset, stoppet, tittet, forsket, undret og sanset i denne yrende sekvensen. Vi kunne så vidt legge merke til at det faktisk noen steder ble tre skygger, og at noen skygger ble små og korte mens andre ble lengre. Dette er noe vi kan snakke videre om når vi ser på disse bildene:

- "Se på denne skyggen, da!"

Litt mer refleksjon om pedagogisk dokumentasjon:

Ved å bruke dokumentasjonen på denne måten, kan vi begynne å snakke om pedagogisk dokumentasjon. Innenfor Reggio Emilia-filosofien, er pedagogisk dokumentasjon noe som løftes frem som en viktig arbeidsmåte. Det har ikke alltid vært så enkelt å få til, men jeg ser nå at det handler mye om å faktisk sette av tid til det, samt å finne gode og effektive arbeidsmåter, slik at det ikke tar for mye tid. Nå har selve bloggeprosessen og den refleksjonen som har oppstått i dette ført til en liten eureka for skribenten, og nye arbeidsformer har oppstått. Dette har vært en fin erkjennelse for min del, mens andre velger andre måter å jobbe på.  Men det er fint å kjenne på at bloggen kan brukes på flere måter, at den kan være nyttig for mine egne refleksjoner, i samarbeid med kollegaer, som refleksjonsgrunnlag sammen med barna, som inspirasjon på tvers av avdelingene, som informasjon til foreldre og som inspirasjon for hvem som helst som ønsker å inspireres. I morgen skal vi tilbake til samme sted i skogen som sist, og kanskje vi kan ta med utskrift av blogginnlegget og se om skogen har like mye skygger som sist?

Skygger i skogen og pedagogisk dokumentasjon

Treåringene fortsetter å oppdage skygger. Pedagogen (jeg) vil i hvert fall at barna skal fortsette å oppdage skygger... En solfylt dag i skogen bød på dramatiske skygger. Hvor mange av barna som var oppmerksomme på det vites ikke, siden vi ikke snakket veldig mye om det på denne turen. Gleden over å leke i skogen (lenge siden sist) overskygget (ordspill!!! :-)) mitt forsøk på å snakke om skyggene. Denne dagen virket det best å la barna få utfolde seg, og la skogen bli en arena for rollelek og annen utforskning. Men dette blogginnlegget er først og fremst skrevet for barna. Vi kan printe det ut, vi kan vise det på storskjerm, vi kan lage bok av det, sammen med de andre blogginnleggene om skygger. Det kan jo hende at det går an å oppdage skyggene i etterkant av turen også?

Her er en fyr som faktisk la merke til skyggen sin. Senere, når vi skal se på bildene, kanskje vi kan oppdage at sporene hans også har skygger? Eller hva synes barna er mest interessant på bildet?

Et barn oppdaget mens vi var i skogen at det glitret i snøen. 

- Kanskje noen har strødd glitter her? 

På dette bildet kan vi også kanskje oppdage at det er små, små skygger i snøen, for det var ikke så lett å se da vi var der.

Sist, men ikke minst, kan jeg bruke blogginnlegget sammen med medarbeiderne mine, og bruke det som grunnlag for å planlegge hvordan vi kan jobbe videre med lys og skygger. Hvordan kan vi snakke med barna om skygger? Hva kan vi tilføre for å gi barna flere ulike erfaringer med skygger? Hvordan kan vi vite hva som fenger? Hva vil fange barnas interesse? Når blir de fokuserte?

Tidligere blogginnlegg om skygger:

Vintersol og store oppdagelser

Vintersol og skygger i snøen

Treåringene på leting etter skygger

Flere skygge-erfaringer

Skygger i is

Inspirerende miljøer - Reggio Emilia

På planleggingsdagen fikk vi en innføring og masse spennende informasjon fra en av våre kollegaer som går på Reggio Emilia skole. Vi lærte blandt annet om hvor viktig det er med estetikk og sansing med barn. Et av temaene som da kom opp var hvordan lage inspirerende miljøer for barna.

Vi tenkte at det er viktig og ha et bredt blikk og bli bevist på hvordan det vi har rundt oss påvirker oss. 

Så vi satte igang med å legge tilrette for inspirerende aktiviteter med papir hos to-åringene. Hva ville barna gjøre med materialene som ble lagt frem? Tynt papir, tykk papp, silkepapir, små ark, store ark, tusjer, fargeblyanter, sakser, lim, glitter, puffy poms, piperensere og opprevet papir. Vi ville observere og se hva bordet inbøy til og hvilke muligheter som ville oppstå med de materialene som ble tilbudt.

Hva skjer?

Blir ting flyttet på? 

Blir alt kastet på gulvet?

Ville barna hente ting og sette seg på bordet ved siden av?

Hva ville de gjøre? 

Samarbeid?

Krangling om ting?

Dette var noen av spørsmålene vi stilte oss før barna slapp til.

Barna fikk komme inn uten at en voksen sa noe.  Den voksne satt kun og observerte, men svarte på spørsmål fra barna om de lurte på noe.

Barna synes det var spennende med noe nytt. De begynte med en gang og finne ting på bordet som de ville bruke. Barna hentet seg hver sin stol som de satte bort til bordet med tingene. Noen begynte med glitter, andre med sakser. Barna tok det som var ledig, uten krangling og uten å ta fra hverandre. Hvis det var noe de trengte spurte de hverandre og å få låne "etterpå?". Barna holdt på en stund før noen gikk ifra og andre barn kom til.

Da alle var ferdige så det slik ut, alle materialer var blitt brukt av noen og noe var helt borte. 

Her er noen av resultatene som ble laget. 

Tenk at to-åringene har laget dette helt uten hjelp fra noen voksne! De små kan og er kompetente til så mye mer enn mange tror. Vi voksne skal være gode støttespillere og legge tilrette for gode estetiske opplevelser og situasjoner for barna. Hvis man ikke gir barn muligheten til å vise hva de kan og få nye opplevelser vil ikke barna vokse.

Rommet som den tredje pedagog

Vi har nå sett at toåringene er blitt mye mer fysiske og driver mer med kroppslig lek. De hopper, kaster, klatrer, flytte på, kryper over, under og gjennom. Hinderløype er super populært. Barna har i det siste utforsket de store tingene, som puter, bord, stoler, benker, dører osv. Derfor valgte vi å gjøre endringer på rommet.

Vi gjør hele tiden små tilpasninger for å treffe der barna er nå. Det fysiske rommet skal tilpasses barnas behov og derfor er i stadig endring. Bevegelse og fysisk utfoldelse er en stor del av det å være toåring. Derfor har vi tatt bort noen av de små tingene. De blir selvfølgelig ikke fjærnet for godt, men kan heller bli tatt frem i noen tilfeller. Vi har skapt mer plass til de store aktivitetene som blant annet hopping og hinderløyper.

Barna er nå i en fase hvor samarbeid er veldig viktig og ikke minst gøy. Barna gjør ting sammen og ved siden av hverandre, fremfor alene. De øver seg på å vente på tur, gjøre ting helt likt, bruke syn og sanser til å se om "er det klart for at jeg kan hoppe nå?". Finne løsninger sammen. Rommet er like viktig som alt det andre pedagogiske arbeidet som må synligjøres mer synes vi. Rommet fremhever det pedagogiske arbeidet og inspireres til mer lek og læring. Barna blir invitert til lek og utforskning i det de kommer inn . Rommet inspirerer til selvstendig undring og utforskning.

Vi ser også at barna er veldig på det å telle. Vi teller ofte ved bordet, samlingsstunder, hvor mange barn er vi i dag?, hvor mange er borte?, også når vi skal hoppe, løpe eller liknende. "1-2-3. Hopp!" Vi ser at barna tar tellingen med videre i leken. Barna sorterer og teller mange gjenstander. Etter farger, størrelser osv. Derfor lagde vi en fargerik tellevegg med antall, farger og former. Barna tok i bruk veggen med en gang, "1-2-3-4, perler"' "1 rød blomst"...

Vi ser at endringen på rommet allerede nå har ført til mer samarbeid, og tettere sosiale relasjoner mellom barna i gruppa. Barna trenger nå ikke lenger å kaste leker rundt, ut av kasser ol, for å finne noe å leke med. Rommet inspirerer å til lek som barna er opptatt av og som er tilpasset deres nivå og gir muligheter til å pushe deres egne grenser.

"Rom, møblering og materiell utgjør vesentlig elementer for lek og læring, barns medvirkning og mestring..." (Odegard)