Selvportrett med følelser

I august og begynnelsen av september arbeidet vi med selvportretter, mye i arbeid med lysbrett. Vi opplevde at barna syns dette med å jobbe med ulike teknikker på selvportrett var gøy. Da et av barna valgte å tegne seg selv i to ulike varianter; «dette er den glade meg og dette er den triste meg», ble vi inspirert til å ta følelser med videre inn i arbeidet med selvportretter i andre halvdel av september samt oktober.

Valget om å jobbe med følelser handlet også om at vi opplevde barna som lite observante/oppmerksomme på hverandres ulike måter å uttrykke følelser i leken. Hvordan ser vi egentlig ut i ansiktet når vi blir litt redde? Kan jeg se på ansiktet til vennen min om han synes leken er morsom eller ikke? Hvordan ser jeg om noen blir sint, lei seg, redd eller glad? Som en del av den sosiale kompetansehevingen hos barna, syntes vi det var viktig å utforske følelsene sint, trist, redd og glad. Å lettere kunne gjenkjenne de ulike følelsene i hverandres ansiktsuttrykk, gir barna økt forståelse for hverandre og gode verktøy i konflikthåndtering og kommunikasjon.

I forkant av barnas egen skapende virksomhet, introduserte vi hver følelse med kunstverk knyttet til følelsen. Her ønsket vi å vise barna bredde i ulike kunstuttrykk, og valgte både realistisk, abstrakt og ekspressiv kunst. Barna fikk studere bildene både i smågrupper og hele barnegruppen sammen. Dette ga barna fine muligheter til undring og utveksling av meninger. Vi har fortløpende laminert og bundet sammen kunstverkene til kunstbøker/følelsesbøker som stadig ligger tilgjengelig for barna.

Sint

Trist

Redd

Glad

I samtaler rundt både kunstverkene i forkant og barnas egne arbeider har vi jobbet med følelsesbevissthet. Vi har snakket om; hvordan barna på ulikt vis kjenner følelsen i kroppen, på hvilke ulike måter gjøres følelsene med og i kroppene våre, hvordan ser vi på andre at de har denne følelsen og hva er ulike grunner til at vi kjenner denne følelsen. I dette samtalearbeidet var det viktig for oss å løfte frem barnas ulike måter å kjenne, være og synliggjøre disse følelsene.

Videre har vi fotografert barna der de gjenskaper et kroppslig uttrykk for følelsen i gester og ansiktsuttrykk. Disse fotoportrettene har vi hengt opp i svart-hvitt-utskrifter på veggen. Barna viser mye interesse og de har hatt stort utbytte av å se og prate om disse bildene. 

I formingsarbeidet har det vært spennende å høre barnas uttalelser om de ulike kunstuttrykkene i relasjon til følelsene. Vi merket oss at det er noen kunstverk de i større grad har spontan fascinasjon for med «oj» eller «wow», «rart», «regnete». På denne måten kom de med umiddelbare bedømminger av bildene i utrop eller gjennom gester. Følelsene sint, glad og redd virket de sikrere på ved at de kjappere fant frem grimaser og positurer som signaliserte det å være sint, glad og redd. Tristfølelsen trengte de litt veiledning på å kjenne etter hvordan uttrykkes/kjennes i kroppen, spesielt hvordan ansiktet uttrykker tristhet. Så er også sint, glad og redd mer utadrettet følelser, mens tristhet ikke produserer lyd og gester mot andre i samme grad. Det er muligens en mer innadrettet følelse.

Sint: maleri- vannmaling på papir

Trist: maleri- vannmaling på papir

Redd: tegning- fettstift på sort papp

Glad: tegning-fettstift og uttynnet vannmaling på akvarellpapir

Barna laget også "Sinte Masker" og "Glade klipp-og-lim Collager" på papp.

Oppsummering "Her er jeg - hvem er du" med 4åringene

Prosjektet vårt med selvportrett har levd videre siden de første selvportrettene barna gjorde. Det har vært stor stas og grunnlag for gode samtaler å ha portrettene oppe på veggen. Vi har hengt opp fortløpende etter hvert som barna har jobbet fram flere og ulike portrett. 

Etter de tegnede selvportrettene der barna fikk prøve ut både kreativitet, identitet og reflektere over ulikheter, hadde vi lyst til at barna skulle få møte seg selv på en ny måte. Vi printet ut bilder av hver enkelt som de la på lysbord og overhead. Oppå der la vi et hvitt ark, og så fikk de fri tilgang til fargeblyanter, tusjer, gråblyanter og tynne filtpenner. Barna jobbet konsentrert i grupper på 3, der de tegnet og fargela seg selv på nytt, over sitt eget bilde. Underveis var det flere som snakket og forklarte hva de gjorde og hvordan de planla arbeidet sitt. Noen var veldig opptatt av å få med alle trekkene (øyne, nese, munn), mens andre hadde mer fokus på å fargelegge seg i vakre farger («jeg tar rosa på håret mitt, for det er yndlingsfargen min»). Barnas tilbakemeldinger var veldig positive, de syntes det var morsomt og spennende å jobbe i et mørklagt rom med lysbordet, de uttrykte stolthet og overraskelse da de fikk se resultatet av det de hadde gjort. Bildene ble klippet ut og montert på sort kartong sammen med fargefotoet de tegnet oppå. Effekten ble veldig flott, og de individuelle særegenhetene i arbeidene til barna kommer tydelig fram. Bildene har fått mye positiv oppmerksomhet både av barn og voksne, de er lekre og viser på en fin måte hvor flott og ulikt barnas uttrykk er.

De påfølgende dagene fikk barna jobbe mere fotoene av seg selv. På lysbordet la barna en større, svart-hvit utskrift av bildet, og så fikk de havregryn, makaroni, hvite bønner, mandler og ris til rådighet. Med dette laget de mønster oppå portrettene. Dypt konsentrerte jobbet de en og en. Enkelte var svært nøye med hvor de la de ulike tingene, mens andre helte hele never over arket. Da de erklærte seg for ferdige, tok en voksen bilde både på lysbordet og slik det så ut da vi forsiktig flyttet det over på bordet. Vi laget en liten utstilling med alle de ferdige «mønsterportrettene» som vi inviterte foreldrene inn for å kikke på ved hentetid. Stolte barn viste og fortalte. Det var like interessant å se/snakke om de andres arbeider som sine egne, ingen av arbeidene var like.

Vi hadde denne aktiviteten framme som en åpen mulighet et par dager etter også. Barna er uhyre fokuserte mens de driver med dette, de bruker god tid og lar seg lite distrahere.

Den neste organiserte aktiviteten i dette prosjektet, var å lage «nye ansikt» der formålet var å bli kjent med hverandres forskjellige ansikt og særegenheter. Vi klippet portrettene i strimler med panne, øyne, nese, munn og hake. I grupper på 3 og 3 skulle barna sette strimlene sammen til nye ansikt. De fikk stor kartong i valgfri farge og tilgang på fargeblyanter. Denne aktiviteten satte i gang fnis og spontansang, mens de valgte ut de ulike delene som ansiktet er satt sammen av. Uttalelsene lød som "Ha ha, se jeg skal bruke haka til Janne* og øynene til Eskil*" og "se jeg bruker håret ditt Issa*". Det var tydelig at ungene dro kjensel på hvem de ulike delene tilhørte. Noen ønsket å fargelegge rundt ansiktet og noen ønsket å fargelegge på ansiktet. Noen var meget bestemte på hva de ville sette sammen, andre forsøkte ulike kombinasjoner før de avgjorde hva de skulle lime på. Noen syns det var litt rart å lage noe annet enn sitt eget fjes, og at noen andre hadde brukt sitt hår eller munn. Men ingen valgte å ikke gjøre, noen trengte kun å se litt på de andre før de selv hadde lyst å prøve. Også disse bildene er blitt hengt til utstilling, og har generert mange fine samtaler, mye beundring og undring.

Vi fortsatte selvportrett-arbeidet dagen etter med å presentere barna for halve ansikter: svart-hvitt fotoet var delt i to, hvorav den ene siden av ansiktet var klippet vekk slik at barna kunne utforme resten på egen hånd. Hvordan dette skulle utformes varierte veldig fra barn til barn, noen få valgte å jobbe med å tegne ansiktet sitt, men flesteparten tegnet fritt. Så muligens er dette noe vi kan komme tilbake igjen, og videreutvikle. Barna satt i grupper på max 4 og hadde gråblyanter, filtpenner og fettstifter til rådighet. De halve selvportrettene vakte uansett stor begeistring blant barna da de fikk se dem utstilt på veggen. 

Uken etter fikk barna fri tilgang til svart-hvitt fotoene av seg selv, og de «lekte» med disse som de ville: De fargela, klippet, limte på pynt (paljetter eller papirklipp) oppå eller rundt fotoet. Vi tilrettela denne aktiviteten som en uformell arbeidsstasjon inne, som et hyggelig avbrekk i uteleken. Det var ikke plass til mer enn 3 barn ad gangen, noe som ga barna en fin møteplass der de fikk mulighet til å utveksle tanker og ideer. Barna hadde det veldig morsomt mens de holdt på med denne aktiviteten, og de var selv med på å bestemme at de ferdige bildene skulle stilles ut i garderoben.

Barna uttrykker om mulig en større stolthet over eget arbeid, og de bruker ofte tid på å fortelle hverandre om hvordan de tenkte eller planla mens de tegnet. Det har skjedd en økt bevissthet rundt tegning som egenstående aktivitet, det er ikke bare en flyktig «mellom-slagene-aktivitet» der barna nærmest ubevisst lager noen streker eller sirkler på papiret. Vi ser at de tenker og funderer, de er bevisste og utforskende i valg av redskaper, de bruker mere tid på én tegning enn tidligere og de er ikke lenger fullt så opptatt av hvorvidt det blir «pent», «riktig» eller «sånn som på bildet». Det har også kommet tilbakemeldinger fra foreldre om økt interesse for tegning, maling og kreativ utfoldelse på hjemmebane.

Et av barna laget to selvportrett ved siden av hverandre: «Her har jeg laget meg sur, og her har jeg laget meg glad!». Dette gav oss ideer til å utforske følelser sammen med barna. Vi opplevde også en del konflikter blant barna fordi de ikke helt får til å lese hverandres uttrykk når de er oppslukt i leken. Hvordan ser vi ut når vi er sinte, glade, triste eller redde? De følgende ukene har vi, med utgangspunkt i ansiktsuttrykk, begynt å jobbe med følelsene våre. Fortsettelse følger.

I Reggio-filosofien snakkes det gjerne om «barnas hundre språk» og at barn har uttrykksmåter utover det (begrensede) verbale som det er viktig at de får utforsket og utviklet. Vi føler at vi gjennom dette og videre prosjekt, oppfyller mye av tankegangen og læringssynet i Reggio-tilretteleggingen. Barna har fått store muligheter til vekst, utforskning og å finne sitt eget (kreative) jeg. Vi gleder oss til mere!

*Navnene er fiktive

Barnehagen som demokratisk møteplass

Vi lot merke til at noen av 4åringene var veldig selvkritiske til egne tegninger. De kunne prøve for så å kaste forsøket sitt opptil flere ganger. De var også kritiske ovenfor når andre ”hermet” etter dem. Jeg kunne høre uttalelser som: ”det var ikke sånn jeg tegnet det”. Noen gange ville barna gjerne at personalet eller sidemann skulle tegne for dem det de mente de selv ikke fikk til. Denne ferdighetstrenden der det så tydelig lå noen usnakkede normer for hva som er fint mellom barna, syntes å skape et uheldig press i fri tegneaktivitet.

Inspirert av Ruseløkka barnehages prosjekt: Her er jeg-hvem er du, har vi på Midi så smått begynt å arbeide med selvportrett. I første omgang har vi i mindre grupper arbeidet med tegning. 

I denne tegneaktiviteten var det noen som kviet seg med å begynne å tegne, de uttrykte usikkerhet knyttet til hvor de skulle begynne. Personalet svarte med å etterspørre hva de andre barna hadde begynt med. ”Jeg begynte med å tegne hodet” sa en gutt mens han tegnet opp en sirkel på arket sitt. ”Jeg begynte med øynene” svarte en jente og pekte på to mandelformede figurer på arket sitt. ”Jeg begynte med håret" forklarte en annen mens hun dro raske drag med blyanten sin først vannrett, så loddrett. 

Videre tok hun hånden sin til panna, og så spørrende på meg: ”Har jeg pannelugg?”. Jeg svarte og snudde meg tilbake til jenta som kviet seg for å begynne å tegne: ”Det var mange gode forslag, hvordan vil du begynne?” Jenta bet i gråblyanten sin litt før hun svarte ”Jeg tror jeg begynner med hodet”. Hun dro så opp en oval form med blyanten, der den smale delen syntes å ligne et hakeparti. Videre tok hun fatt på øynene, og hun virket igjen ved godt mot. 

Underveis i tegneprosessen så barna i speil, kjente med fingrene på avstanden mellom hake og munn og lignende. Det var lite snakk, men mye pust og lyden av blyant mot papir. Barna syntes å innta tegneaktiviteten med hele kroppen; de satt på huk, sto på alle fire eller lå langflat støttet opp på albuene mens de tegnet.

Dagen etter hadde vi småsamlinger, der alle som ville kunne komme frem og fortelle om tegningen sin. En av personalet var referent og noterte hva barna sa om tegningene sine. Dette spurte vi barna om var greit. Nesten alle ville frem i halvsirkelen og fortelle. 

For noen gikk praten av seg selv, men de fleste trengte noen hjelpespørsmål. Barna begynte ofte med å fortelle hvor de startet å tegne, og forklarte videre trinn for trinn hva de ble opptatt av å tegne. Det var interessant å se hvordan barna både hadde begynt ulike steder på tegningen sin og hadde ulike detaljer med. I min småsamling hadde kun en tegnet øyebryn, to hadde farget huden sin, to hadde tegnet ører og en hadde tegnet buksen sin.

Et barn vil ikke reise seg. Jeg spurte om vi fikk snakke om tegningen hans. Det fikk vi. Han sa ikke så mye, men nikket ivrig når vi snakket om tegningen hans; vi snakket blant annet om at det så ut som han hadde brukt mye kraft i de strekene som er tykke og tydelige, mens noen steder så det ut til at han hadde vært mer forsiktig med blyantstreken. Noen steder hadde han valgt å bruke fargeblyant. 

Det virket som at alle ønsket å fortelle, de var ivrig til å reise seg og snakke engasjert om egen tegning. Når de hadde fått fortelle var ikke alle kroppene like nysgjerrig vendt mot de som snakket. Så dette å vie andre oppmerksomhet kan noen trenge å venne seg til.

Det viktigste med denne aktiviteten var å løfte frem barnas ulike og unike strategier, slik at det blir synlig hvordan vi tenker og gjør ulikt. Og videre ved at personalet etterspør og engasjerer seg i barnas ulike prosesser, vise de andre barna at disse ulike perspektivene er like verdifulle. 

Et annet håp er at barna inspireres av hverandres ulike måter å arbeide med tegningene sine på. Slik kan de kreative aktivitetene i barnehagen bli en demokratisk møteplass der ulikhet løftes frem innenfor rammen av et fellesskap.

Selvportretter

  Når barna lager selvportrett handler det om mange ting: konsentrasjon, språk, sanse, matematikk, form, blyantgrep, ulike teknikker osv. Barna blir veiledet via grunnformene- sirkel, trekant og firkant og variasjoner av disse. Sirkelen, en stor runding på arket blir til hodet. små sirkler er øynene. barna studerer øynene- ulike farger, sort i midten. Holder vi rundt halsen med begge hender kan vi kjenne at den er et rør. Et rør kan vi hente frem på arket via to streker. Setter vi dette røret under sirkelen vil øyet fort se at et menneske tar form. Slik fortsetter det. Denne gangen er barna spesielt interesserte i tenner. Hår har vi også snakket endel om. 
Når alle tegningene blir vist på veggen, får barna se sitt eget i sammenheng med andres utrykk. Vi snakker om likheter og forskjeller. Dette kan være utgangspunkt for den gode samtalen.