Selvportrett med følelser

I august og begynnelsen av september arbeidet vi med selvportretter, mye i arbeid med lysbrett. Vi opplevde at barna syns dette med å jobbe med ulike teknikker på selvportrett var gøy. Da et av barna valgte å tegne seg selv i to ulike varianter; «dette er den glade meg og dette er den triste meg», ble vi inspirert til å ta følelser med videre inn i arbeidet med selvportretter i andre halvdel av september samt oktober.

Valget om å jobbe med følelser handlet også om at vi opplevde barna som lite observante/oppmerksomme på hverandres ulike måter å uttrykke følelser i leken. Hvordan ser vi egentlig ut i ansiktet når vi blir litt redde? Kan jeg se på ansiktet til vennen min om han synes leken er morsom eller ikke? Hvordan ser jeg om noen blir sint, lei seg, redd eller glad? Som en del av den sosiale kompetansehevingen hos barna, syntes vi det var viktig å utforske følelsene sint, trist, redd og glad. Å lettere kunne gjenkjenne de ulike følelsene i hverandres ansiktsuttrykk, gir barna økt forståelse for hverandre og gode verktøy i konflikthåndtering og kommunikasjon.

I forkant av barnas egen skapende virksomhet, introduserte vi hver følelse med kunstverk knyttet til følelsen. Her ønsket vi å vise barna bredde i ulike kunstuttrykk, og valgte både realistisk, abstrakt og ekspressiv kunst. Barna fikk studere bildene både i smågrupper og hele barnegruppen sammen. Dette ga barna fine muligheter til undring og utveksling av meninger. Vi har fortløpende laminert og bundet sammen kunstverkene til kunstbøker/følelsesbøker som stadig ligger tilgjengelig for barna.

Sint

Trist

Redd

Glad

I samtaler rundt både kunstverkene i forkant og barnas egne arbeider har vi jobbet med følelsesbevissthet. Vi har snakket om; hvordan barna på ulikt vis kjenner følelsen i kroppen, på hvilke ulike måter gjøres følelsene med og i kroppene våre, hvordan ser vi på andre at de har denne følelsen og hva er ulike grunner til at vi kjenner denne følelsen. I dette samtalearbeidet var det viktig for oss å løfte frem barnas ulike måter å kjenne, være og synliggjøre disse følelsene.

Videre har vi fotografert barna der de gjenskaper et kroppslig uttrykk for følelsen i gester og ansiktsuttrykk. Disse fotoportrettene har vi hengt opp i svart-hvitt-utskrifter på veggen. Barna viser mye interesse og de har hatt stort utbytte av å se og prate om disse bildene. 

I formingsarbeidet har det vært spennende å høre barnas uttalelser om de ulike kunstuttrykkene i relasjon til følelsene. Vi merket oss at det er noen kunstverk de i større grad har spontan fascinasjon for med «oj» eller «wow», «rart», «regnete». På denne måten kom de med umiddelbare bedømminger av bildene i utrop eller gjennom gester. Følelsene sint, glad og redd virket de sikrere på ved at de kjappere fant frem grimaser og positurer som signaliserte det å være sint, glad og redd. Tristfølelsen trengte de litt veiledning på å kjenne etter hvordan uttrykkes/kjennes i kroppen, spesielt hvordan ansiktet uttrykker tristhet. Så er også sint, glad og redd mer utadrettet følelser, mens tristhet ikke produserer lyd og gester mot andre i samme grad. Det er muligens en mer innadrettet følelse.

Sint: maleri- vannmaling på papir

Trist: maleri- vannmaling på papir

Redd: tegning- fettstift på sort papp

Glad: tegning-fettstift og uttynnet vannmaling på akvarellpapir

Barna laget også "Sinte Masker" og "Glade klipp-og-lim Collager" på papp.

Utforskning med trolldeig og naturmaterialer

I dag laget 3-åringene trolldeig. Ivrige, små hender rørte og knadde. Mykt først, med mel og salt. Og så klissete, med vann, olje og maling, pluss glitter for litt ekstra svung. Deretter deilig, glitrende trolldeig i høstfargene grønn og oransje.

Naturmaterialer er fortsatt populært, etter å ha jobbet med natur og kunst den siste måneden, derfor var ikke barna sene om å løpe ut og hente noen fine blader vi kunne bruke sammen med trolldeigen.
Vi hadde ikke noe mål om å lage noe. Barna fikk oppgaven: Hva kan dere gjøre med dette? Utforskning var i fokus. På hvor mange ulike måter kan vi bruke disse materialene?

Vi så at barna fant mange forskjellige måter å jobbe på. De kommenterte med begeistring at det ble ulikt: - Jeg gjør sånn! De kunne se at andre gjorde andre ting, og ingenting var feil. Noen inspirerte hverandre og noen fant sine egne måter. Noen fant ut at pinner fungerte som kjevle. Kongler lagde morsomme mønster. "Neser" fra lønnetreet var også fine å bruke:

Én prøvde seg på bladtrykk, en annen kunne stikke små hull og lage mønster med stilken på et blad:

Trolldeig ble banket flatt, og deretter rullet, én lagde pølser på spyd, og noen lagde grønne slanger:

For noen ble deigen klissete, for andre var det lett å lage kuler på rekke og rad, og én satt i nærmere to timer og forsket på ulike tilnærmingsmåter:

Utstilling: Kunst i møte med naturen

I løpet av høsten har 3-åringene holdt mye på med naturmaterialer som vi har samlet på turer i skogen. Etter hvert fant vi ut at vi like gjerne kunne lage hele FN-dag-utstillingen vår ut i fra kunst og natur. Her er utstillingen vår:

Malerier med naturmaterialer som pensel:

Etter denne prosessen er det noen barn som ser pensler overalt når vi er ute: - Denne kan vi male med! Og holder opp et blad.

Vi laget trykk med blader og høstfargene rød, oransje, gul, lys grønn og mørk grønn.

For å gi barna en opplevelse av at den samme prosessen kan gi et helt annet uttrykk, valgte vi også å lage trykk av blader på sort ark, med fargene blå, rosa, hvit og sølv. Rammene ble pyntet med figurpaljetter.

Litt innimellom alt annet, har barna sittet og limt med tørre blader og annet naturmateriale, og paljetter  mm. på ubleket kartong:

Noen har også laget lyslykter. Vi kopierte blader med kopimaskinen, og barna klippet ut og la bitene på kontaktpapir, og så fikk de litt hjelp til å klistre alt fast på glasset:

Den faste turveien vår bort til skogen ble nylig stengt pga et stort byggeprosjekt. Siste gangen vi kunne gå til Langsetløkka og skogen, fikk barna i oppgave å ta tre bilder av noe de synes er fint i skogen. Noe som er oppe, nede eller rett frem, langt borte eller veldig nærme. Vi tok først bilde av barnet, så knipset barnet. Dermed var det enkelt å holde styr på hvem som har tatt hvilke bilder og å printe dem ut.

Det var veldig stas med alle foreldrene som kom på utstillingen. Barna viste stolt frem det de hadde laget (med litt kakepauser innimellom). Foreldrene fikk små, røde hjerter til å klistre på bildene som ble kjøpt, slik at vi ikke tok ned bildene mens utstillingen foregikk. Vi hadde laget en lekker folder med oversikt over hva som ble utstilt fra både 3- og 4-åringene som er på Midi. Dermed ble barnas kunst løftet opp og presentert som på en ordentlig utstilling. 

Inntektene fra utstillingen går til fadderbarnet vårt, Dankan, gjennom Plan,  og til andre veldedige organisasjoner.

Vi er trolig ikke helt ferdige med å utforske naturmaterialer, så lenge det er blader og andre vekster å finne ute. Hvem vet hva man kan finne på å lage i møte med naturen? 

Naturmaterialer som maleredskaper

På en deilig høsttur i skogen, fikk 3-åringene i oppdrag å finne materialer som kan brukes til å male med. De lekte og koste seg og så ut til  å ha glemt hele oppgaven, men plutselig innimellom kom de med kongler eller pinner og sa: -Denne kan vi male med! Og vi voksne samlet jo også litt av hvert. Da vi var tilbake i barnehagen, og etter mat og hvilestund, møtte barna denne invitasjonen på bordene:

Oppmerksomheten ble straks fanget, og barnas planer om å bygge med duplo ble valgt vekk.

Vi hadde også litt blåbær til å male med.

Barna fant ulike tilnærmingsmåter til oppgaven. Noen dyppet hele blomsten i maling, andre ville bare bruke stilkene, noen prøvde ut alle mulige varianter, og noen fant raskt en favoritt. Dette resulterte i mange ulike uttrykk. Noen ville male flere bilder, mens andre var fornøyd med ett.

Denne dagen var vi få barn pga høstferie. Det gjorde hele organiseringen en hel del enklere. Alle kunne bli med på samme tid. Uken etter fortsatte vi med de som hadde vært på ferie, og vi jobbet i små grupper. 

Bildene ble montert slik, med bilder fra prosessen på samme plakat.

"Geitekillingen som kunne telle til ti" og følelser

I det treåringene satte seg til rette i samlingsstunden, var det et barn som begynte å telle de andre barna. Det ble ikke så godt mottatt: - Nei, ikke telle meg! - Ikke tell meg!

Da var det bare å roe gemyttene og sette i gang med å fortelle historien om Geitekillingen som kunne telle til ti, spontant og uten bok. Barna fulgte interessert med, det var gøy å telle sammen, og alle var enige om at det var fint å kunne telle. Etterpå snakket vi om alle følelsene som dyrene i historien viser: nysgjerrig (-Hva gjør du?), engstelig (-Jeg tør ikke), usikker (-Jeg veit ikke om jeg får lov av mora mi), sint (-Kom, kalven min, så tar vi´n), redd (-Båten synker!!) og glad (-Hurra for geitekillingen).

Vi fortalte historien flere ganger de neste dagene og ukene, ved hjelp av Nasjonalbibliotekets e-bokarkiv, siden vi ikke har boka i barnehagen, og ved hjelp av rekvisitter.

Vi har fortsatt å snakke mye om følelser i disse samlingene. Hvordan ser vi ut når vi er glad, trist, sint, overrasket mm? Se på meg, hva er jeg nå? Hvordan kjennes det ut å være glad, trist eller sint? Hva kan gjøre oss glade, triste eller sinte? Og hva kan vi gjøre da? Hva liker vi at andre gjør? Og hva liker vi ikke?

Treåringene våre viser mye omsorg, empati og støtte overfor hverandre i hverdagen, men det er ikke alltid lett å holde igjen hvis de blir irriterte eller sinte, eller hvis noe er veldig fristende. Det er mye følelser i sving og ikke alltid så lett å forstå hva som rir i en selv bestandig. Å snakke om og bevisstgjøre barna i forhold til følelser er en fin ting og noe de setter stor pris på. Etter hvert vil det forhåpentligvis bli lettere å forstå seg selv og andre, og å sette ord på følelsene sine. Og viktigst av alt for oss å huske på: Barn gjør så godt de kan!

Oppsummering "Her er jeg - hvem er du" med 4åringene

Prosjektet vårt med selvportrett har levd videre siden de første selvportrettene barna gjorde. Det har vært stor stas og grunnlag for gode samtaler å ha portrettene oppe på veggen. Vi har hengt opp fortløpende etter hvert som barna har jobbet fram flere og ulike portrett. 

Etter de tegnede selvportrettene der barna fikk prøve ut både kreativitet, identitet og reflektere over ulikheter, hadde vi lyst til at barna skulle få møte seg selv på en ny måte. Vi printet ut bilder av hver enkelt som de la på lysbord og overhead. Oppå der la vi et hvitt ark, og så fikk de fri tilgang til fargeblyanter, tusjer, gråblyanter og tynne filtpenner. Barna jobbet konsentrert i grupper på 3, der de tegnet og fargela seg selv på nytt, over sitt eget bilde. Underveis var det flere som snakket og forklarte hva de gjorde og hvordan de planla arbeidet sitt. Noen var veldig opptatt av å få med alle trekkene (øyne, nese, munn), mens andre hadde mer fokus på å fargelegge seg i vakre farger («jeg tar rosa på håret mitt, for det er yndlingsfargen min»). Barnas tilbakemeldinger var veldig positive, de syntes det var morsomt og spennende å jobbe i et mørklagt rom med lysbordet, de uttrykte stolthet og overraskelse da de fikk se resultatet av det de hadde gjort. Bildene ble klippet ut og montert på sort kartong sammen med fargefotoet de tegnet oppå. Effekten ble veldig flott, og de individuelle særegenhetene i arbeidene til barna kommer tydelig fram. Bildene har fått mye positiv oppmerksomhet både av barn og voksne, de er lekre og viser på en fin måte hvor flott og ulikt barnas uttrykk er.

De påfølgende dagene fikk barna jobbe mere fotoene av seg selv. På lysbordet la barna en større, svart-hvit utskrift av bildet, og så fikk de havregryn, makaroni, hvite bønner, mandler og ris til rådighet. Med dette laget de mønster oppå portrettene. Dypt konsentrerte jobbet de en og en. Enkelte var svært nøye med hvor de la de ulike tingene, mens andre helte hele never over arket. Da de erklærte seg for ferdige, tok en voksen bilde både på lysbordet og slik det så ut da vi forsiktig flyttet det over på bordet. Vi laget en liten utstilling med alle de ferdige «mønsterportrettene» som vi inviterte foreldrene inn for å kikke på ved hentetid. Stolte barn viste og fortalte. Det var like interessant å se/snakke om de andres arbeider som sine egne, ingen av arbeidene var like.

Vi hadde denne aktiviteten framme som en åpen mulighet et par dager etter også. Barna er uhyre fokuserte mens de driver med dette, de bruker god tid og lar seg lite distrahere.

Den neste organiserte aktiviteten i dette prosjektet, var å lage «nye ansikt» der formålet var å bli kjent med hverandres forskjellige ansikt og særegenheter. Vi klippet portrettene i strimler med panne, øyne, nese, munn og hake. I grupper på 3 og 3 skulle barna sette strimlene sammen til nye ansikt. De fikk stor kartong i valgfri farge og tilgang på fargeblyanter. Denne aktiviteten satte i gang fnis og spontansang, mens de valgte ut de ulike delene som ansiktet er satt sammen av. Uttalelsene lød som "Ha ha, se jeg skal bruke haka til Janne* og øynene til Eskil*" og "se jeg bruker håret ditt Issa*". Det var tydelig at ungene dro kjensel på hvem de ulike delene tilhørte. Noen ønsket å fargelegge rundt ansiktet og noen ønsket å fargelegge på ansiktet. Noen var meget bestemte på hva de ville sette sammen, andre forsøkte ulike kombinasjoner før de avgjorde hva de skulle lime på. Noen syns det var litt rart å lage noe annet enn sitt eget fjes, og at noen andre hadde brukt sitt hår eller munn. Men ingen valgte å ikke gjøre, noen trengte kun å se litt på de andre før de selv hadde lyst å prøve. Også disse bildene er blitt hengt til utstilling, og har generert mange fine samtaler, mye beundring og undring.

Vi fortsatte selvportrett-arbeidet dagen etter med å presentere barna for halve ansikter: svart-hvitt fotoet var delt i to, hvorav den ene siden av ansiktet var klippet vekk slik at barna kunne utforme resten på egen hånd. Hvordan dette skulle utformes varierte veldig fra barn til barn, noen få valgte å jobbe med å tegne ansiktet sitt, men flesteparten tegnet fritt. Så muligens er dette noe vi kan komme tilbake igjen, og videreutvikle. Barna satt i grupper på max 4 og hadde gråblyanter, filtpenner og fettstifter til rådighet. De halve selvportrettene vakte uansett stor begeistring blant barna da de fikk se dem utstilt på veggen. 

Uken etter fikk barna fri tilgang til svart-hvitt fotoene av seg selv, og de «lekte» med disse som de ville: De fargela, klippet, limte på pynt (paljetter eller papirklipp) oppå eller rundt fotoet. Vi tilrettela denne aktiviteten som en uformell arbeidsstasjon inne, som et hyggelig avbrekk i uteleken. Det var ikke plass til mer enn 3 barn ad gangen, noe som ga barna en fin møteplass der de fikk mulighet til å utveksle tanker og ideer. Barna hadde det veldig morsomt mens de holdt på med denne aktiviteten, og de var selv med på å bestemme at de ferdige bildene skulle stilles ut i garderoben.

Barna uttrykker om mulig en større stolthet over eget arbeid, og de bruker ofte tid på å fortelle hverandre om hvordan de tenkte eller planla mens de tegnet. Det har skjedd en økt bevissthet rundt tegning som egenstående aktivitet, det er ikke bare en flyktig «mellom-slagene-aktivitet» der barna nærmest ubevisst lager noen streker eller sirkler på papiret. Vi ser at de tenker og funderer, de er bevisste og utforskende i valg av redskaper, de bruker mere tid på én tegning enn tidligere og de er ikke lenger fullt så opptatt av hvorvidt det blir «pent», «riktig» eller «sånn som på bildet». Det har også kommet tilbakemeldinger fra foreldre om økt interesse for tegning, maling og kreativ utfoldelse på hjemmebane.

Et av barna laget to selvportrett ved siden av hverandre: «Her har jeg laget meg sur, og her har jeg laget meg glad!». Dette gav oss ideer til å utforske følelser sammen med barna. Vi opplevde også en del konflikter blant barna fordi de ikke helt får til å lese hverandres uttrykk når de er oppslukt i leken. Hvordan ser vi ut når vi er sinte, glade, triste eller redde? De følgende ukene har vi, med utgangspunkt i ansiktsuttrykk, begynt å jobbe med følelsene våre. Fortsettelse følger.

I Reggio-filosofien snakkes det gjerne om «barnas hundre språk» og at barn har uttrykksmåter utover det (begrensede) verbale som det er viktig at de får utforsket og utviklet. Vi føler at vi gjennom dette og videre prosjekt, oppfyller mye av tankegangen og læringssynet i Reggio-tilretteleggingen. Barna har fått store muligheter til vekst, utforskning og å finne sitt eget (kreative) jeg. Vi gleder oss til mere!

*Navnene er fiktive

Betydningen av personalets rolle i barnas liv

Norlandia barnehagene inviterte til felles planleggingsdag fredag 11. September.
Dagen ble brukt på kurs med Line Melvold fra STYD kommunikasjon
http://www.styd.no , som holdt et engasjerende foredrag om hvordan vi som
personale kan utgjøre en forskjell i barns liv. Basert på egne undersøkelser,
konkluderer hun med at kvalitet i barnehagen avhenger av et personale som har
varme, engasjement og ansvarlighet i sitt arbeid med store og små i barnehagen.


Melvolds hovedfokus er slik vi forstod det; at barnas opplevelse av seg selv
speiles i hvem vi møter dem som. Hva vi syns om barnet speiles gjennom
hvordan vår mimikk, kroppsspråk og ord møter dem. Melvold viste til
hjerneforskeren Allan Schore som har forsket på hvilken betydning omsorg har for
barns utvikling og evne til å lære. Hun oppfordret oss til å møte barn med varme og
engasjement. Det handler om viktigheten av å være en lyttende og tilstedeværende
voksen i barnets liv. Videre viste hun korte filmsnutter fra forskningsstudier for å
understreke hvordan barns utvikling baserer seg på voksnes samspillsmønstre med dem. 


Dette innebærer for vår del at vi kan utgjøre en forskjell i barnas liv.  Melvold
argumenterte for at vi kan være med på å gi barn en opplevelse av at de er verdt å elske.
Ved å gå inn i leken signaliserer vi at barnas væremåter er verdt å engasjere seg i. Videre
oppfordret Melvold til at vi må forsøke å se etter barns muligheter og potensialer, slik at
vi møter barna med en åpenhet for hva og hvem de kan være. Hun understrekte dette ved
å vise lysbilder av hvor ulike hjerner utvikler seg avhengig av om de har opplevd omsorg
eller ikke. Hun uttrykte i forlengelse av dette at vi må la oss berøre, og vise varme ovenfor
de barna vi har i barnehagen.


Dette samsvarer med hvordan vi i Myrertoppen barnehage med reggio
inspirasjon tenker at alle barn gjør så godt de kan. Vi ønsker ikke å se barn ut i
fra en mal, men tenker at alle barn lærer på ulike vis og i ulikt tempo.  Med dette
synet som utgangspunkt håper vi å møte ditt barn med en ansvarlighet for det vi
selv bringer inn i vårt møte med barnet og med engasjement for det nye og unike
som barnet har med seg i sitt møte med oss.

Barnehagen som demokratisk møteplass

Vi lot merke til at noen av 4åringene var veldig selvkritiske til egne tegninger. De kunne prøve for så å kaste forsøket sitt opptil flere ganger. De var også kritiske ovenfor når andre ”hermet” etter dem. Jeg kunne høre uttalelser som: ”det var ikke sånn jeg tegnet det”. Noen gange ville barna gjerne at personalet eller sidemann skulle tegne for dem det de mente de selv ikke fikk til. Denne ferdighetstrenden der det så tydelig lå noen usnakkede normer for hva som er fint mellom barna, syntes å skape et uheldig press i fri tegneaktivitet.

Inspirert av Ruseløkka barnehages prosjekt: Her er jeg-hvem er du, har vi på Midi så smått begynt å arbeide med selvportrett. I første omgang har vi i mindre grupper arbeidet med tegning. 

I denne tegneaktiviteten var det noen som kviet seg med å begynne å tegne, de uttrykte usikkerhet knyttet til hvor de skulle begynne. Personalet svarte med å etterspørre hva de andre barna hadde begynt med. ”Jeg begynte med å tegne hodet” sa en gutt mens han tegnet opp en sirkel på arket sitt. ”Jeg begynte med øynene” svarte en jente og pekte på to mandelformede figurer på arket sitt. ”Jeg begynte med håret" forklarte en annen mens hun dro raske drag med blyanten sin først vannrett, så loddrett. 

Videre tok hun hånden sin til panna, og så spørrende på meg: ”Har jeg pannelugg?”. Jeg svarte og snudde meg tilbake til jenta som kviet seg for å begynne å tegne: ”Det var mange gode forslag, hvordan vil du begynne?” Jenta bet i gråblyanten sin litt før hun svarte ”Jeg tror jeg begynner med hodet”. Hun dro så opp en oval form med blyanten, der den smale delen syntes å ligne et hakeparti. Videre tok hun fatt på øynene, og hun virket igjen ved godt mot. 

Underveis i tegneprosessen så barna i speil, kjente med fingrene på avstanden mellom hake og munn og lignende. Det var lite snakk, men mye pust og lyden av blyant mot papir. Barna syntes å innta tegneaktiviteten med hele kroppen; de satt på huk, sto på alle fire eller lå langflat støttet opp på albuene mens de tegnet.

Dagen etter hadde vi småsamlinger, der alle som ville kunne komme frem og fortelle om tegningen sin. En av personalet var referent og noterte hva barna sa om tegningene sine. Dette spurte vi barna om var greit. Nesten alle ville frem i halvsirkelen og fortelle. 

For noen gikk praten av seg selv, men de fleste trengte noen hjelpespørsmål. Barna begynte ofte med å fortelle hvor de startet å tegne, og forklarte videre trinn for trinn hva de ble opptatt av å tegne. Det var interessant å se hvordan barna både hadde begynt ulike steder på tegningen sin og hadde ulike detaljer med. I min småsamling hadde kun en tegnet øyebryn, to hadde farget huden sin, to hadde tegnet ører og en hadde tegnet buksen sin.

Et barn vil ikke reise seg. Jeg spurte om vi fikk snakke om tegningen hans. Det fikk vi. Han sa ikke så mye, men nikket ivrig når vi snakket om tegningen hans; vi snakket blant annet om at det så ut som han hadde brukt mye kraft i de strekene som er tykke og tydelige, mens noen steder så det ut til at han hadde vært mer forsiktig med blyantstreken. Noen steder hadde han valgt å bruke fargeblyant. 

Det virket som at alle ønsket å fortelle, de var ivrig til å reise seg og snakke engasjert om egen tegning. Når de hadde fått fortelle var ikke alle kroppene like nysgjerrig vendt mot de som snakket. Så dette å vie andre oppmerksomhet kan noen trenge å venne seg til.

Det viktigste med denne aktiviteten var å løfte frem barnas ulike og unike strategier, slik at det blir synlig hvordan vi tenker og gjør ulikt. Og videre ved at personalet etterspør og engasjerer seg i barnas ulike prosesser, vise de andre barna at disse ulike perspektivene er like verdifulle. 

Et annet håp er at barna inspireres av hverandres ulike måter å arbeide med tegningene sine på. Slik kan de kreative aktivitetene i barnehagen bli en demokratisk møteplass der ulikhet løftes frem innenfor rammen av et fellesskap.

Å utforske og leke med tall og former

2 åringene leker butikk med kassaapparat og "penger".

Telleteppet vårt er også populært. Der kan vi telle oss fremoverog bakover,  samt bli kjent med tallsymbolene.

Gjennom arbeid med antall, rom og form skal barnehagen bidra til at barna opplever glede over å utforske og leke med tall og former. -Rammeplanen

Ryddemester

En gutt, 2 ½ år, kom ut fra hvilestund med smokken og kluten. Gikk bort til den litt rotete kjøkkenkroken. Etter en liten stund oppdaget jeg at han hadde ryddet og stablet alt av kopper og kar sirlig og pent.

-          Oj, har du ryddet alt dette helt selv?

-          Mmm

-          Det ble jammen fint.

-          Der…    , sa han og pekte på kokeplatene

-          Oj, der var det møkkete, kanskje du trenger en klut så du kan vaske litt. Vær så god!

Han vasket, tittet på kluten, vasket litt mer og tittet på kluten.  Så rakte han den til meg.

-          Er du ferdig? Så fint det ble. Nå har du jammen gjort en god jobb!! Dette var flott, altså.

Morgenmøter med 4åringene på Midi

Vi introduserte i går morgenmøte med Bamse. Der hadde vi opprop, vi talte opp og snakket om hvem som ikke var tilstede. På den måten fikk våre venner som var hjemme, syke eller på ferie, være med i fellesskapet og inn i dagen, om enn kun i tankene.

Formålet med slike møter er å samle og styrke barnefellesskapet. Det gir mulighet til å ønske hverandre god morgen, og å avtale lek og aktiviteter. Vi er opptatt av at alle skal få føle seg som en unik bit i puslespillet som tilsammen utgjør fellesskapet vårt. Videre kan det være en viktig arena til å sørge for at alle har noe å gjøre sammen med noen. Ifølge Rammeplanen er noe av det viktigste vi som personale kan gjøre for barnas trivsel i barnehagen, det å tilrettelegge, verne om og veilede slik at alle har noen å leke sammen med.

Morgenmøtet er en viktig arena for å presentere forslag for barna om planlagte aktiviteter for dagen, og videre etterspørre barnas ideer i relasjon til utforming og innholdet i aktivitetene. Dette med å presentere en plan over aktiviteter for dagen kan være godt for de som trenger forutsigbarhet og oversikt. Videre gir det rom for å uttrykke ideer og erfaringer, og slik gjøre barnas initiativer synlige for hverandre.

Å etterspørre barnas forslag kan være en god anledning til å knytte barn og aktiviteter sammen, slik at alle har et utgangspunkt å starte fra - sammen med noen i lek inne eller ute. Det åpnes da for at barna forteller de andre om det de vil leke, og andre barn responderer da ofte med å gi uttrykk for et ønske om å være med. 

Barnas morgenmøter blir en fast post på Bamsenes dagsorden dette året.

Maxi

4-6 åringene er på Maxi, her er rommene tilrettelagt for samspill, lek og kreativitet. De har hver sine garderober og rom til måltid, men går på turer sammen og finner på fellesaktiviteter og lek. 

Midi

På Midi har vi de to mellomste årskullene, 2- og 3-åringene. De har hver sine garderober, de spiser og har samlinger hver for seg, men de har mulighet for å leke på tvers og er en del sammen på morgenen os ettermiddagen.

Mini

På Mini er det yngste årskullet, de har sitt eget uteområdet hvor de rolig kan bli kjent med andre barn og voksne på sin avdeling slik at de gradvis lærer seg barnehagen å kjenne.

Vi dekorerer lampeskjermer

3-åringene, Ekornene, har nå flyttet til ny avdeling, MIDI. Der holder vi på å ordne til et deilig "Slapp-av-rom".  Der trengs det stemningsfullt lys, og her er et av de nye elementene. Lysslynge fra IKEA med papirskjermer. Barna malte skjermene med vannfarger, med stort engasjement og dyp konsentrasjon.