En tur i mai – Lyttende pedagogikk i hverdagen

 

En onsdag i mai var to voksne og 4 barn på tur i skogen ved Langsetløkka, som er nærmiljøet til barnehagen vår.

Turen var et spontant forslag, men passet godt da det var fint vær og alle voksne var til stede. Vi hadde dermed en god mulighet til å ta med noen av de eldste barna på en litt lenger tur. Siden turen var spontan, hadde vi ikke laget noen konkret plan eller mål for turen. Vi bestemte oss rett og slett for å følge barna og lytte til deres oppdagelser på veien. Det eneste vi voksne hadde som en enkel plan, var å komme oss til skogen og ta det derfra.

Oppdagelsene til barna startet med en gang de ble sluppet løs fra «toget» (vognen vi har med oss på tur). Jeg og den andre voksne står og ser opp mot skogen og snakker løst om hvor det kan være fint å begynne å gå. Da sier den ene gutten «Se! Sopp» og peker ned på bakken, vi voksne følger ikke helt med og tenker at det er jo ikke sopp her. Gutten gir seg ikke og fortsetter «Se, se, sopp!». Han får oppmerksomheten vår, og vi får oss en liten overraskelse når det faktisk er to sopper på bakken. Vi blir litt flaue over at vi ikke fulgte bedre med, men også overasket over at disse små 2-åringene faktisk vet hva sopp er og klarer å kjenne de igjen i friluft ute i skogen og ikke i en bok, på tv eller i en middag hjemme.

Oppdagelsene fortsetter og vi finner flere sopp, vi utforsker mose, vi ser på maur og finner en kjempestor maur-tue. Vi snakker om at det er her maurene bor, vi ser på store røtter som kommer opp fra bakken, og vi finner noen små dammer – som for oss voksne er nettopp bare små dammer. Her igjen blir vi overasket over hva disse små kan, og hva de viser oss. De kaller den lille vanndammen for en fiskedam og finner frem store pinner og begynner «å fiske». I den samme dammen finner de ut at de vil kaste noen steiner og sier «plopp» i det steinen treffer vannet. Her ser vi at barna viser forståelse for lydord - når steinen treffer vannet sier den «plopp». En lyd de klarer å uttrykke i ord. De viser også undring for lyden, som de klarer å utskille, sette i sammenheng og repetere. Dette er en viktig del av språkforståelsen og læringen av det verbale språket som er oppbygget av lyd. Så ser vi at steinen lager ringer i vannet, det blir et mønster og handling og konsekvens får en sammenheng. Vi ser dermed at en liten vanndam som vi voksne ikke hadde vist så stor interesse av, kan være med på å fremme undring og utforskning innenfor språk, lyder, fantasi, rollespill og matematikk. Alt dette kun ut ifra barnas egne interesse og entusiasme for denne vanndammen, og at vi voksne tok oss tid til å være med på denne undringen, lytte med dem, oppdage ringene i vannet sammen med dem, og forstå at pinnene de hentet skulle brukes til å «fiskes med».

 

Videre på turen finner vi en liten «hytte» bygd av pinner og trær. Denne blir også oppdaget av barna først, den ene gutten roper «Hus!», og vi bruker her god tid på å oppdage dette «huset». Hvordan kommer vi oss opp dit? Vi må klatre opp en liten fjellvegg, den er bratt, og barna øver seg her på å vente på tur, og på å få en hjelpende hånd på toppen hvor det er ekstra bratt. Vi sitter deretter en liten stund og slapper av inni «huset». Rett før vi oppdaget huset så vi også et rådyr, vi benytter dermed denne lille hvilestunden til å se om vi igjen kan se dette rådyret. Å vente på tur - turtaking, var også en god erfaring vi fikk med oss i flere forskjellige settinger. Ikke bare opp denne lille fjellvegen, men på stien, opp små skråninger og ned små bakker. Barna viser hele veien god forståelse for dette og er flinke til å vente på tur og på hverandre. Alle må få bli med, og det er de gode på. De viser overaskende god forståelse for dette på turen, siden vi har latt de styre veien har de selv gått først i «rekken» hele turen. De stoppet flere ganger, så bak seg, og sjekket at alle var med før de fortsatte videre. De viste stor interesse for de andre barna som var med, hva oppdager de? Hva ser de der? De oppdaget, snakket, undret seg sammen og inkluderte hverandre hele veien. Hvis de ikke så et av de andre barna på et tidspunkt snudde de seg mot oss voksne og spurte «Hvor er …?», og viser både god oppmerksomhet og omtanke for hverandre. Vi har ikke vært på så mange turer i løpet av deres første år i barnehagen, men likevel viser de stor forståelse for samhold og tilhørighet. Erfaringer de har fått fra å være sammen i barnehagen, og som de klarer å ta med seg og videreføre på tur. 

Det var en kjempefin tur med mange spennende oppdagelser. Alt på barnas egne premisser og interesser, de styrte hvor vi gikk, hva vi skulle stoppe og se på og undre oss over. Vi hadde mange spennende og fine samtaler, og fikk med oss viktige erfaringer som vi tar med oss videre på våre neste turer. Dette viser hvor mye vi kan lære av barn hvis vi lar de styre og tar oss tid til å lytte og undre oss sammen med dem. Vi hadde kanskje ikke oppdaget og lært så mye hadde vi voksne skullet styre hele turen, dette så vi fra første minutt hvor de oppdager sopper og vi holder på å overse dette.

Verdiene og ledeordene våre som Lyttende pedagogikk, Dialog, Mestring, Utforskning, Oppdagelse og Inkludering (Myrertoppen Barnehage- https://norlandiabarnehagene.no/myrertoppen/pedagogikk/) er tydelig til stede i løpet av denne turen. Vi kan også koble til Barnehagelovens paragraf 2 – Barnehagens innhold (https://lovdata.no/dokument/LTI/lov/2005-06-17-64) samt Rammeplan for Barnehager (https://www.udir.no/laring-og-trivsel/rammeplan/)

Leire prosjekt

Leire prosjekt Våren 2019

Dette er en fortelling om en gruppe barn, 4 og 5 år gamle og deres møte med leire. De ble kjent med leiren, utforsket og formet. Figurer og dyr ble en fantastisk og flott utstilling rett før sommeren. Først nå, et år seinere har vi voksne klart å oppsummere sortere og samle dokumentasjonen. 

Den tørre leiren er knust med hammer. Vannet er hellet i karet og det har stått over natten. Neste dag er det spennende og deilig å putte hendene nedi. En taktil møteplass.

I løpet av våren har Safirbarna blitt godt kjent med leire. De begynte «fra scratch» med å utforske den harde leiren, dele den i mindre biter, for så å finne ut teknikken for å få leiren myk, deilig og  formbar.

En voksen introduserte leiren en helt vanlig formiddag midt på gulvet i lekerommet. Hun snakket, viste, inspirerte og lot barna utforske. I løpet av formiddagen var de fleste av barna innom det spontant utformede leireverkstedet. Det som skjedde morgenen etter var magisk. Etter frokost samlet seg noen barn rundt boksen med leire. De fortsatte å utforske, bruke kunnskapene de hadde tilegnet seg fra dagen før og fikk helt på egen hånd i stand et kreativt flyt. De fant løsninger og fikk til forming av leiren.

Vi voksne lurte egentlig på hva som skjedde, så dette måtte vi bruke et avdelingsmøte på å reflektere rundt. Vi landet i å være fornøyde med oss selv, stolte over barna og trygge i pedagogikken og verdiene våre. Vi tror at vi har klart å skape et «rom» der barna er respektert, tas på alvor og medvirker på høy nivå. De er deltakere! Rammene er tydelige, barna vet hva som er innenfor og hva vi forventer. De vet også at da er mulighetene uendelige. De får lov til å være selvstendige, la kreativiteten blomstre, utforske, prøve, undersøke og leve med hele seg selv i sin barnehage. Boksen full av leire, leirkladd og vann, hadde uten egentlig pedagogisk tanke, blitt stående fra dagen før. Barna viste nysgjerrighet, ro, løsnings fokus, orden og mestring da de fortsatte arbeidet med leiren. Ingen voksen «blandet» seg oppi, det ble flere og flere barn, leirfigurer ble skapt og plassert ut i konstruksjons- og lekemiljøer.

Så fortsatte arbeidet med leire de neste dagene og barna fikk veiledning og undervisning i hvordan håndtere dette materiale.

Leiren formes. Barna lar seg inspirere av alt som er omkring dem.

Hver form har sin historie og uttrykk.

De integreres i lekemiljøet.

 En mus. Den vil være med og leke.           Kameler og sebraer. De er to familier. De er på vandring.

                                          Pappa sebraen.                    Møteplass med leire midt i lekemiljøet.

                                   Veiledning.                                  Hender og leire.

Redskapet til å lage merker i leiren er her en fargeblyant.

En hard kompakt leirblokk. 

Det er 100 måter å bruke en hard leireblokk på.

Barna kobler inn andre elementer, dette er helt naturlig.

Når den store leirblokken skulle deles i mindre biter så krevde det flere styrker: hjerne, muskler, kreativitet og ikke minst samarbeid. Flere av barna interesserte seg veldig for det ene barnet som hadde hentet verktøy og målbevisst arbeidet med den harde blokken. De satte seg på behørig avstand (brekkjernet er stort og tungt) og snakket med det arbeidende barnet. De snakket også med hverandre om mønster i leiren, resultatet arbeideren fikk til, teknikken hans, hva leiren skulle brukes til og mye annet. En fantastisk stund med læring i fellesskap, deling og inspirasjon helt på barnas premisser, deres initiativ og i deres form.

Keramikkovnen får vi låne på folkehøyskolen som ligger i nærheten. Figurene settes forsiktig ned i ovnen. Figurene er brent og vi må bruke varmehansker for å tømme ovnen.

                         Vi kjenner på den varme ovnen.          Figurene er pakket inn i silkepapir. Vi går rolig                                                                          tilbake til barnehagen og videre arbeid.

Enhjørningen får farger og et glitrende horn.Vannfaste farger.

Utstilling! Dette ble en lekeplass, med fortellinger og flere scenario. Alle barna er involverte og fortsetter med historiene sine. Vi laget utstillingen i god tid, før vi inviterte foreldrene og familie til å oppleve.

En drage i papp får sin naturlige plass, bak dragen er det en sort vokter. Den passer på drage hulen som ligger bak.

                En sebrafamilie.                                                          Det er en skilpadde. Den liker å bade. 

                                                                                                     Den har spist opp sjø gresset.

Et stoff som ble gitt oss, mens vi holdt på, ble en fin himmel og barna ville lage sommerfugler.

Det store i det lille. Alt henger sammen. Fugl og fisk. Vi er en del av jorden. Det lille i det store.

  

Barna forteller om sine figurer. En av de voksne skriver et dikt om utstillingen.

Da bjørnen ble stubbrumpet - prosjekt hos toåringene

I januar startet vi med blanke ark hos toåringene og hadde ikke noen klar plan på hva vi ville jobbe med. Men en dag fortalte en voksen eventyret om bjørnen som ble stubbrumpet. Uten rekvisitter, uten bilder, bare muntlig fortelling. Barna satt som tente lys, og levde seg godt inn i fortellingen. Ansiktsuttrykkene viste stor medfølelse for bjørnen som satt fast halen i isen og dermed mistet halen.
Eventyret ble fortalt flere ganger i løpet av noen dager, og barna var like engasjerte hver gang. Et lite prosjekt var i startfasen. Fra før var Bjørnen sover en av favorittsangene, og nå ville vi bygge videre på fasinasjonen for bjørnen. Vi satte i gang å lage et stort veggbilde av en bjørn, et samarbeidsprosjekt.

 Vi startet med å male mange brune ark, ikke med brun maling, men med alle farger, slik at vi fikk mange ulike nyanser av brunt.

Deretter rev vi arkene i biter, fant en fin bjørnetegning vi brukte som mal, klippet ut en stor bjørnefigur. Barna satte i gang å lime på brune lapper.

Det ble en stor og fin bjørn i collageteknikk. Et barn kontrollerer at resultatet ble som forventet. Vi laget en hale som kan tas av.

Vi laget bøker med fine bilder av bjørn og rev, vi så film av bjørner som fanget fisk i en elv. Her var det mye spennende å snakke om.

Vi trengte også en rev

Reven ble mer og mer interessant underveis. Etter hvert ble det også fortalt et nytt eventyr, Reven som gjeter, også ren, muntlig fortelling. Det er mer avansert enn det første eventyret, men barna lyttet og ble engasjerte. At reven spiste opp alle sauene, kuene og geitene gjorde stort inntrykk, og et par av barna ville bli Spiderman og ta reven. 

Det virker som at reven er spennende fordi den gjør alt det motsatte av det barna har lært at man skal. Den stjeler, den lurer andre, den spiser andre. Det er mye å undre seg over når vi snakker og synger om reven. Heldigvis så blir den ganske snill i Hakkebakkeskogen, det virker å være en trøst for noen. Ellers må det nevnes at reven har fått et ganske frynsete rykte blant toåringene våre.

Sanger og regler:

• Bjørnen sover
• Bamsemannen, fisk med halen, iskaldt iskaldt vann. Huff så kaldt i stumpen, fryser hele rumpen, Bamsemann, å Bamsemann, hvor er din hale nå (mel. Bjørnen sover)
• Vi skal ut på bjørnejakt
• Det var en gang en liten gut som skulle gjete sauer
• 1,2,3,4,5,6,7, reven var en hønsetyv
• Reven lusket til bondens gård .... Hoppe sa gåsa, danse sa reven
• Mikkel rev
• Sanger fra Hakkebakkeskogen

Julehilsen fra 2-åringene i Myrertoppen

Grafisk trykk med fotocollage og klistremerker. Vi malte først på glassplate, og trykker arket på platen etterpå.

Syltetøylokk blir ble fin juletrepynt sammen med pappmasjé og kongler.

Julekalenderen førte til god skjeggvekst på nissen. 

God jul!