Pedagogikk i utvikling

I dag har jeg, en av barnehagens pedagoger, fullført en ettårig Reggio Emilia-inspirert videreutdanning i regi av Alba barnehager, Reggio Emilia Institutet og Norsk Reggio Emilia Nettverk. Det har vært en utrolig spennende og lærerik prosess, helt ulikt all annen skole eller kursing jeg har vært borti før. Vi har dokumentert, reflektert, diskutert, presentert, sanset, tolket; uttrykt oss med ord, dikt, film, bilder, papir, med kropper og alt mulig annet; vi har samlet, utforsket, undersøkt, konstruert, formet; vi har vært på Tjøme, Jessheim, Kreativt gjenbrukssenter MUV, Bislet, i Vigelandsparken, på høyskoler, samt i barnehager i Porsgrunn. Vi har lest og lært om filosofi, epistemologi, ontologi, fenomenologi, sosiokulturelt læringsperspektiv, sosialkonstruktivisme og postkonstruksjonisme, estetikk og poetikk og mye annet.

Og hva har jeg lært? Jeg har lært at barnehagene i Reggio Emilia er helt unike på grunn av den sterke verdiforankringen de har utviklet gjennom over 40 år. Jeg har lært om hvordan man kan se på barn som aktive skapere av egen kunnskap og kultur i samspill med andre barn, omgivelsene og oss voksne.  Jeg har lært at fantasi, ferdigheter og fakta går hånd i hånd, og at estetikk er sansekunnskap.  Ateljékultur, prosjekterende arbeid og pedagogisk dokumentasjon er veien å gå. Jeg har lært om ulikhet som verdi og demokrati som bærende prinsipp. Det handler om alt fra det nære og sanselige til de store visjonene om hvordan å bevare et fredelig og demokratisk samfunn. Alt henger sammen med alt.

Dette er så stort og komplekst at det ikke går an å forklare i korte trekk. Men jeg har forsøkt å illustrere hvordan noe av det jeg har lært har påvirket arbeidet mitt i denne lille filmen her. Den var en del av min avsluttende presentasjon på utdanningen.

Jeg har delt ny kunnskap med kollegaene mine underveis i utdanningen, og vi er ikke ferdig utlært. Dette er ikke en quick-fix metode som bare er å sette i verk. Vi må hele tiden jobbe med oss selv, dokumentere, reflektere, sette ny kurs og reflektere mer. Vi må hele tiden forsøke å belyse og utvikle verdiene våre og vårt syn på barn, kunnskap og læring, for det er dette som styrer praksisen vår.

Jeg tillater meg å gjengi dette diktet, skrevet av Reggio Emilia-filosofiens grunnlegger:

Tvert i mot, det er hundre som finns!

Dikt av Loris Malaguzzi.

Til norsk ved Kari Carlsen og Jan-Erik Sørenstuen

Et barn er laget av hundre.

Barnet har hundre språk

hundre hender

hundre tanker

hundre måter å tenke på

å leke og snakke på

Hundre alltid hundre

måter å lytte på

å undres på og like på

hundre lyster til å forundre seg og like

hundre lyster til å synge og forstå

hundre verdener å oppdage

hundre verdener å finne opp

hundre verdener

å drømme fram

Et barn har hundre språk

(og hundre hundre hundre til)

men frarøves nittini.

Skolen og kulturen

skiller hodet fra kroppen.

Vi ber barnet om:

å tenke uten hender

å handle uten hode

å lytte men ikke snakke

å forstå uten gleden ved

å henføres og overraskes

annet enn til påske og jul.

Man ber dem om:

å bare oppdage

den verden som allerede finns

og av alle hundre

frarøver man dem de nittini andre.

Man sier til dem:

at leken og arbeidet

virkeligheten og fantasien

vitenskapen og fantasteriet

himmelen og jorden

fornuften og drømmene

er hverandres motsetninger.

Vi sier til dem:

at det ikke finnes hundre.

Men barnet sier:

Tvert imot, det er jo hundre som finns!

Til slutt en stor takk til lærerne på utdanningen, Mona, Per og Hilde.