En fugleoppdagelsestur som ikke ble helt som planlagt, men fin allikevel

Treåringene har begynt å vise interesse for fugler og vi har laget et fugletre-maleri hvor vi henger opp bilder av fugler vi har sett eller hørt.

Vi dro ut på tur for å oppdage fugler,  med fuglebok og fugleapp, til en liten, vernet edelløvskog med yrende fugleliv. Og jeg hadde store forhåpninger om stor fugleentuiasme blant barna:

På vei til bussen, oppdager et barn at det sitter en fugl i et tre, rett ved oss. Det er en ringdue og jeg forteller at den kan vi kjenne igjen på den hvite flekken på halsen som ser ut som en ring. Barna er musestille, og lister seg forsiktig nærmere. Helt til den flyr vekk, og vi går videre. Lenger nede i gaten oppdager vi et stokkandpar. Vi kan gå svært nærme og se på dem, og barna er interesserte. Så, etter en busstur, er vi  fremme ved turmålet. 

I det vi trer inn i skogen hører vi det kvitrer i alle retninger, og barna lytter og er interesserte. Jeg tenker at vi ikke stopper opp nå, siden vi skal være i skogen lenge, så vi kan sjekke ut fuglene når vi sitter ned eller er ved leirplassen. Det blir til at vi spiser litt utenfor skogen, siden det allerede var mange skoleelever der. Barna blir oppmerksomme på en skjære og en kråke som er veldig interesserte i maten vår. 

Etter måltidet går vi tilbake til skogen for å lytte og utforske fuglene. Leirplassen er nå ledig og vi setter fra oss sekkene. Svusj – alle barna er i gang med å utforske skogen! De klatrer på veltede trær, finner pinner og fisker i vannet, de plukker fine steiner og pynter med blader i en liten dam, de leker og fantaserer, de balanserer over bekken, på steiner og små bruer, de kryper over og under veltede trær, de tøyer grensene sine, blir tøffere og tøffere, de plumper og skifter sokker. 

Mitt ”Ååå, hører dere den fuglen der?” blir helt malplassert i denne settingen, og jeg kjenner det i det jeg sier det. Det blir sagt med en litt flau tone, og det er så vidt et barn titter skrått bort på meg et lite øyeblikk. Den andre pedagogen møter blikket mitt og smiler forståelsesfullt. Her er det mestring og utforskning av de fysiske, nære elementene som gjelder. Det er viktigere ting på gang akkurat nå. Et barn er etter hvert innom fugleboken en liten stund, mer for å trykke litt på lydknappen og bla litt frem og tilbake, enn for å sjekke ut en reell fugl. En svarttrost kvitrer meget lystig like over oss en god stund. Da får jeg fokuset til et par barn en liten stund før de fortsetter med sine ting. 

Så er tiden inne for å pakke sammen og gå tilbake til bussen. Jeg forteller barna at mens de har lekt har vi hatt mye sang fra svarttroster og bokfinker rundt oss. Vi har god tid på veien og stopper litt opp før vi går ut av skogen. Da er med ett barnas fokus på fugler der igjen. ”Jeg hører en meisefugl!” ”Det er mange fugler!”. Det kvitres ivrig i trærne over oss. Jeg holder opp en fugleapp som foreslår at vi hører en hagesanger, barna er interesserte og vil gjerne se på bildet av fuglen og høre lyden på appen. Et skilt ved inngangen til skogen har bilde av en fugl, og et barn påpeker dette. Det er jo en kjøttmeis, den fuglen vi også hører og som barna kjenner lyden til nå. ”Den synger ikke noe fint”. 

Refleksjoner:

Jeg tenker at den siste kommentaren kan være en reaksjon på at vi nå hele dagen har hørt sangfugler med vakre triller vi vanligvis ikke hører når vi er sammen, og at kjøttmeisens enkle og monotone lyd som vi kjenner fra før, plutselig oppleves litt platt. Da tenker jeg at barna har fått noe ut av målet mitt allikevel. I tillegg har de selv skapt utrolig mye læring og erfaring på andre måter i møte med skogen, mye mer enn jeg noensinne kunne planlegge.

De store fugleoppdagelsene gjøres på vei til og fra skogen, mens skogsturen fylles med lek og annen utforsking. Jeg har gjort denne erfaringen flere ganger før, når vi har gått til vår nærskog. Men i den skogen er det mindre kvitring enn det er i hagene langs veien. Og dermed tenkte jeg at det var noe av problemstillingen. Dagens erfaring viser at det sannsynligvis ikke var hovedårsaken. Det er barnas utforskertrang og lekebehov som er årsaken. Barnas møte med skogen som helhet, og alle skogens små detaljer. 

Hva gjør dette med pedagogens rolle? Hva med planene og målene? Skal de følges eller forkastes? Hva med barns medvirkning? Hvordan kan vi se på det som skjedde i lys av demokratiske prosesser? Hvordan ville turen blitt om jeg hadde krevd alles oppmerksomhet på leirplassen? Ville de lært mer, eller mindre?