onsdag 15. februar 2017

Kan 5-åringer programmere? Klart de kan!

På Maxi har vi vært så heldige at vi har fått noen såkalte programmeringsbier, også kalt Bee-Bot. Disse kan barna bruke til ulike former for programmering og bidrar til å skape en grunnleggende helhetsforståelse av hvordan programmering foregår og hvilke forstemmende konsekvenser det kan få dersom programmeringen inneholder én eneste feil. 

Så hvordan løser barna dette? Selvsagt uten noen form for instruksjoner fra oss voksne. Noe slikt ville vært meningsløst og inneholdt særs lite læring. Dette er de nødt til å finne ut av på egen hånd. Om en "Bee-Bot" ikke går dit barna ønsket, så må de selv, eller i samråd med de andre barna, finne ut av hvorfor det gikk galt og hva kan de gjøre annerledes neste gang. 

Telte de feil? Kom de nær venstreknappen en gang for mye? Eller er det bare Bee-Bot'en" som irriterer fordi den vil? Noen teller ruter for hånd, andre teller uten å bruke fingre og noen teller hver enkelt rute med hele bien fram til målet, før de setter den tilbake til utgangspunktet. 

Om vi forteller dem hvordan dette skal gjøres vil det muligens ende opp med en forståelse av at kun én måte å gjøre det på er riktig og interessen for fenomenet vil kanskje også avta relativt raskt. Når barna blir gitt minimalt med instruksjoner og den induktive tilnærmingen overgår den deduktive, vil intuisjonen by på spennende, ulike og kreative måter å utføre det samme på. Den induktive tilnærmingen legger også bedre til rette for mestringsfølelse hos barna, som igjen fører til nødvendig autonomitet.


Her ser vi en bie på avveie. Den hadde sneket seg ut av veien før den krasjet brutalt i veggen, fikk snudd seg til siden og hadde stø kurs mot gulvet. Hadde det ikke vært for en observant 5-åring, kunne dette endt mye verre. 5-åringen forsøkte seg selvsagt på nytt.



Barna gir hverandre instruksjoner og peker på ruter på "kartet" som den andre skal nå fram til. Hver enkelt rute på "kartet" er ett trykk på knappene på toppen av bien (jmf bildet under)

Selv om denne aktiviteten tilfredsstiller en kunnskapsforståelse for enkel programmering, bidrar den også til utvikling av andre ferdigheter. Barna er nødt til å kommunisere sammen på en god måte for å oppnå ønsket resultat; om de ikke kommuniserer godt nok sammen vil også resultatet bli deretter.

Når barna sammen finner ut at samarbeid er lønnsomt, fungerer de både selvregulerende og som "lærere" for hverandre. Videre blir samarbeidet også viktig når de som eventuelt fanger opp elementene i programmeringen hurtigere enn andre, kan bistå de andre i å nå målet sammen.
Dette er med på å legge til rette for den proksimale utviklingssonen, hvor barna får utfordringer som ikke er for vanskelige, men heller ikke for enkle for dem.


mandag 13. februar 2017

Jungel hos fireåringene

På nyåret fikk vi nye plastikkdyr av den eksotiske varianten, og disse dyrene ble så populære at vi tenkte at vi kunne lage et lite prosjekt ut av det, og lage jungel i byggekroken vår. Barna syntes det var en god ide, og et par smågrupper malte store veggbilder, grønne som jungler.


Deretter fikk noen barn i oppgave å tegne tiger. Vi satte opp bilde på storskjerm og satte tigerfigurer på bordet. Oppgaven ble godt mottatt, og de første dyrene flyttet inn i jungelbildet.
En annen dag fikk barna mulighet til å tegne sjiraff på samme måte. Nesten alle ville være med. Det ble også et par slanger, for det bor slanger i jungelen. Vi voksne ble ganske positivt overrasket over den store entusiasmen for å tegne etter fotografier.
En liten morsom observasjon: Da vi satte opp bilde av elefant, også fotografert fra siden, ble tegningene tegnet forfra (de lignet nesten litt på Fantorangen).

En liten gjeng ville være med å lage elv, slik at vi kan ha krokodiller. Vi studerte bilder av jungelelver, og fant ut at de som oftest var grønne eller brune, men også noen ganger litt blå. Vi fant stoff i blått og grønt som lignet på vann, og forsøkte å få til perspektiv slik vi hadde sett på bildene.

Et av barna var på ferie og sendte oss et stilig bilde som passet fint i jungelen.  Vi har også brukt projektor til å se på saktefilm av gepard i full sprang.

Tegnegleden har fortsatt, og mange ulike dyr har fått plass på jungelbildene; elefanter, sommerfugler, apekatter, og mer skal det nok bli.

Vi har også sett at man kan bygge jungeldyr med lego. Vi har noen enkle oppskrifter, og en av dem er sjiraff, så det har barn bygget selv. En voksen bygget en dag en sebra og en krokodille. En liten gruppe fikk med seg disse dyrene og en kasse med lego og oppgaven: kan dere bygge noen legofigurer til en jungelfilm. Da ble det bygget en sjiraff til, en dinosaur og et spøkelse. Så skulle vi prøve å lage en liten animasjonsfilm. 

Først måtte vi ha scenen klar. Et barn ville ha med de kobbermalte steinene og lage en elv til krokodillen. Og en bru. Skulle krokodillen prøve å ta dyrene eller ville den være venn? Den skulle være slem. Etter litt diskusjon fant vi etter hvert ut at sebraen skulle ha bursdag, og sjiraffene skulle gå over brua for å bli med på festen. Krokodilla skulle prøve å ta sjiraffene. Hva skulle vi gjøre med spøkelset? Det ble litt vanskelig å få den til å sveve. Hva om dinosaurusen kom og skremte krokodilla? Ja! 
På denne måten lekte vi frem en liten filmsnutt. En times jobb ble til 4 sekunders film:



Filmen ble vist til nesten hele barnehagen da vi hadde kino med filmer laget i Myrertoppen. (Dem er det mange av. Sjekk YouTube-kanalen vår!)

Vi har vært på biblioteket og lånt både fakta og fiksjon om eksotiske dyr.

Hvordan kan vi bygge videre på dette prosjektet nå?
Kan vi lage en fortsettelse på filmen?
Kan vi bygge flere jungeldyr av lego?
Kan vi lage jungeldyr på andre måter?
Dra til Zoologisk museum? Og veksthusene!
Kan vi fordype oss mer i tegning og studier av enkelte dyr?
Hvordan holde interessen oppe? Det er et stort tema. Skal vi utforske alt, eller snevre inn?
Hvordan bruker barna jungelen nå?







tirsdag 7. februar 2017

Film i barnehagen


I Myrertoppen barnehage bruker vi film på forskjellige måter. Ofte er det en del av større arbeid med utgangspunkt i hva barna er opptatt av. Vi ønsker å skape sammen med barna og har siden 2010 hatt fokus på "Fra konsument til produsent". I 2010 opprettet vi YouTube kontoen til Myrertoppen barnehage, der legger vi kun ut filmer hvor barna ikke kan kjennes igjen. Vi kan ikke si de er helt anonymisert da det er åpenbart at de går i Myrertoppen barnehage.

Personvern og etikk

Det er viktig å reflektere over hva man velger å publisere enten det er "ikke gjennkjennelig" eller ei. Det er også viktig å reflektere over hvem, hva og hvorfor- vi har jobbet med bildebruk og kommunikasjon i sosiale medier siden vi opprettet denne bloggen i 2010.

Digital kompetanse i barnehagen handler om de voksne, og det er viktig med profesjonsfaglig digital kompetanse slik at vi kan ta kloke valg i vår praksis og i den pedagogiske bruken med barna.

Vi må ta hensyn til personvern og reflektere gjennom en del etiske problemstillinger før vi publiserer. Det er heller ikke gitt at fordi barna synes det er ok nå, at de synes det er ok om 10 år derfor velger vi alltid å bruke ikke gjenn kjennelige bilder. Les mere om nettvett på DuBestemmer.no

Det første vi delte der var en tegnet bok, presentert i en Power Point presentasjon som ble lastet opp til Slide Share slik at vi fikk laget et bokshow. Det var bilder av en bok noen jenter hadde samarbeidet om å lage. Vi tok bilde side for side og delte innholdet som "film", det synes barna var utrolig stas. Vi har laget stopmotion filmer blant annet fra barnas tegneprosesser både enkeltbarn og felles prosjekter. Utgangspunktet har vært å skape kreativt innhold sammen med barna, arbeid med pedagogisk dokumentasjon og fokus på profesjonsfaglig digital kompetanse (se også her)

Film som verktøy

Film er et verktøy i de ulike prosessene vi er i, både kreativt med barna og i dokumentasjonsarbeidet underveis og i etterkant.I 2012 deltok vi  i ett Nordisk eTwinning prosjekt med IKT i barnehagen, hovedfokus da var film fra nærmiljøet og deling av dette med barnehager i Finland, Sverige og Danmark. Delingen foregikk via noen dyr som ble sendt mellom barnehagene og så tatt med ut i barnehagenes nærmiljø.

Vi har i mange år laget film fra skiskole, både for og med barna (skiskole i barnehagen), skiskole med skiforeningen  og skilek i barnehagen.

Film som felles inspirasjon og kunstuttrykk

Film gir fine opplevelser, det kan være inspirerende, morsomt  og det kan bidra til felles referanser i barns lek. Vi vet at medieinntrykk påvirker barns lek og det er viktig å forholde seg til i barnehagen. Vi voksne har en del referanser basert på medieinntrykk fra vår egen barndom, dette er verdifulle referanser å ta med videre men det er viktig å ikke marginalisere verdien av barnas egne referanser fra det medielandskapet de selv beveger seg i og som blir den del av barnas egen kultur, her og nå.

Barns lek er det viktigste vi holder på med. 

Eksempler: 

Barnas lek (bygging), barna bruker teknologi (apper), fagområdene i barnehagen (Antall, rom og form) når vi gjør nye oppdagelser (skyer i bevegelse), tematikk barna er opptatt av (Humlerdet store kappløpetfuglerrumpetroll). Når vi undere oss (Hvor blir det av det hvite i snøen når snøen smelter?) spennende saker i nærmiljøet (riving av hus), fra forskjellige turer (på ski i skogenpå ski i nærmiljøet), fra viktige datoer, høytider og arrangementer ( VM-løypa 2015 og VM-løypa 2013) tematikk de voksne ønsker å jobbe med (Trafikkvi lager papir), for å illustrere ulike samlinger (Bukkene bruse på storskjerm), saker vi undrer oss over (veps eller humle?), når leirefigurene er for skjøre til å leke med kan (leirlek i barnehagen) og for å illustrere vi bruker forskjellige verktøy for å skape film.

Vi har laget større produksjoner og film fra kyllinger som klekker seg ut av egget, vi har laget film fra tur til Bogstad gård,  Vi har laget animasjonsfilm med plastelinategningermaur og maurtue, humlefigurer, Legoryddetid, Minecraft figurer etc.

Vi bruker film for å illustrere eksperimenter og andre pedagogiske prosesser



fredag 3. februar 2017

Ris på avdelingen



Hvorfor ris over alt? Vi ønsker rett og slett å gi barna rike og varierte erfaringer, ikke nødvendigvis fordi det har en målbar nytteverdi men fordi det er gøy, nytt og spennende.


Taktil sansing

Ett av barna står ved badekaret og holder ut hånden. Det kan hende hun husker på tidligere erfaringer med vannlek hvor vi har hellet vann fra ulike høyder og sett hvordan vannet spruter når det treffer hendene våre. Jeg tar en neve ris og heller på hånden hennes. Noen sekkunder ett er at riser har truffet sier hun «Au» og ser på meg. «Var det vondt?» spør jeg «Det må jeg prøve». Så heller jeg ris på min egen hånd og kjenner at det prikker i håndflaten. «Au!» Sier jeg og ler, det var jo litt vondt jo. Barnet ler og strekker ut hånden igjen, jeg heller ris og hun sier au og ler. Flere barn gjør det samme og vi heller på hverandre, ler og kjenner. Et annet barn fyller en kopp med ris og heller hele koppen over hodet til gutten ved siden av henne. Hun ser forventningsfullt på meg. Jeg må le, og begge barna smiler mens det renner ris nedover ørene til gutten. Jeg husker at akkurat disse barna var med å helle vann i hodet på hverandre for noen uker siden da vi drev med vannlek. Vannet over hodet gjorde at barna gispet av overraskelse og hylte av fryd etterpå. Risen gir en annen reaksjon, jeg lar et barn helle ris over hodet mitt og kjenner at det kiler i nakken og nedover halsen.






onsdag 18. januar 2017

Vi maler med vann


Barna får ett lite plastglass med bittelitt vann og en pensel. Noen maler på speilet, veggen, laminerte bilder vi har hengende på veggen, sklia og putene mens andre er mest opptatt av penselen i koppen. Dyppe, smake og dyppe igjen. En av barna får brått tak i den lille mugga vi bruker for å etterfylle glassene. Han holder mugga, nærmer seg glasset, fører den lille mugga forsiktig over glasset og heller. Først litt, han blir så begeistret at han heller litt mer. Det ble visst litt for mye. Hva gjør vi nå? Han finner en klut som ligger tilgjengelig og tørker opp. Vi fyller på mugga på ny og fortsetter. 

Vi har pensler og kopper til alle barna som er der, så de vrimler rundt med pensler og de små plastglassa. Noen maler sammen, sjekker ut hverandre sine kopper og pensler og finner ut at de kan sprute litt på seg selv og andre. De leker sammen og ler. Maler litt her og skvetter litt der. Glasset snues opp ned, dråpene renner ut på gulv og matter. Ny lek, hvor ble det av kluten? Flere vil tørke opp. Det er bare litt vann per barn om gangen så det blir ikke store vannmengdene som søles men det blir veldig store gleder og fornøyde barn som utforsker. Ett av barna finner seg en ekstra kopp, så helles det bittelitt vann fra en kopp til en annen, så tilbake igjen. 







lørdag 14. januar 2017

Kommunikasjon med få ord, ettåringenes fysiske verden


Vi tumler og bruker kroppene våre mye på Humlene. Vi har 14 vidunderlige ettåringer, stadig vekk besøk av toåringene og innimellom stikker noen av de større barna innom. Det er deilig å hoppe, herje, tumle, leke og utforske med store og små bevegelser. Vi har en stor fin grønn matte som gjør denne leken innbydende for barn og voksne. I tillegg har vi en stor fin grønn sirkel i mykt materiale, to halvsirkler, en del klosser og sylinderformede puter i samme materiale. Vi bruker det litt om hverandre og ommøblerer med dette og annet inventar/utstyr jevnlig.

Det oppstår mange fine møter mellom barn og voksne i denne leken. Barna møtes med kroppene sine, bevegelser, ord og rekvisitter. Nå halvveis ut i første barnehageåret ser vi at de i økende grad kommuniserer med hverandre i samhandling over objektene. De finner felles lek, de tøyser og tuller, de gjemmer seg, bytter på, hermer, utforsker, plasserer seg strategisk til for å observere eller søker ro og hvile. Objektene og rommene har betydning for hvordan barna får utfoldet seg.




mandag 21. november 2016

Matematikk på tur


Jente 1: Jeg er høyere enn deg!
Jente 2: Ja, men hvis jeg står sånn, da er jeg lik som deg!
J1: men jeg er opperst!
J2: ja, men du står oppere enn meg.
J1: Voksen! kan du komme å måle oss?
Voksen: Hei, hva skal jeg måle?
J2: kan du måle hvem som er opperst?
V: skal jeg måle hvem av dere som er lengst opp?
J2: nei hvem er høyest!?
J1: ja hvem er opperst?

Voksen bruker bare øynene og konstaterer at J1 har klatret litt høyere enn J2.

J2: Men det er fordi du står lenger oppe enn meg, Hvis jeg klatrer opp dit er vi like langt oppe!
J1: Ja! kom opp hit!


fredag 18. november 2016

Kakelotteri i butikken

Barnehagen har i alle år hatt kunstutstilling og FN-kafe på FN-dagen for å samle inn penger til fadderbarnet vi har gjennom Plan. Det har vært en fin tradisjon, med stolte barn som har solgt kunst og kaker til foreldrene sine, og god "fortjeneste". Samtidig har vi kjent litt på at det er en smule hektisk i forkant, at det blir mye fokus på produktene - og kakene, og at det, på selve dagen, blir en veldig "full" barnehage med så mange mennesker på alle avdelingene, og parkeringskaos utenfor. 

I år kjente vi på at vi ville undersøke om det fantes andre måter å tjene inn pengene på. Kunne vi klare å fokusere mer på hvorfor vi skal samle inn penger enn på å lage kunst? Og kan vi bruke høsten til å lage felles kunstprosjekter i stedet for å fokusere så mye på individuelle produkter? Kunne vi gjøre noe som fikk barna til å få en sterkere følelse av å gjøre en innsats? Kunne vi finne en måte å synliggjøre oss i nabolaget? Og kunne vi unngå å "kreve" penger av alle foreldrene? Personalet diskuterte og grublet en stund, så kom vi på ideen om å lage lotteri i nærbutikken. 

Vi diskuterte mye frem og tilbake om barna kunne lage noe som kunne fungere som gevinster, og foreldrene ble involvert. Siden dette var uprøvd, visste vi ikke hvordan responsen blant butikkundene ville bli, og vi tenkte at barna skulle få slippe å oppleve at ting de hadde laget kanskje ikke var attraktive for ukjente mennesker. Men dette kan vi tenke mer på til neste gang. Vi landet i år på å ta i mot hjelp fra noen av foreldrene som ville bake kake til lotteriet. Vi spurte også eierne våre om de hadde noen produkter vi kunne lodde ut. Vi tenkte at dette prosjektet egnet seg best for 4 og 5-åringene. 

I ukene før lotteriet har begge gruppene jobbet mye med Barnekonvensjonen og Plans opplegg rundt dette. Vi har fadderbarn gjennom Plan, og vi har Barnehagepakken deres. Spesielt heftene med små fortellinger fra et hverdagsliv som barna kjenner seg igjen i, som synliggjør Barnekonvensjonen, har vi brukt mye. Vi har koblet historiene og Barnekonvensjonen til hvordan vi skal være mot hverandre, og hvordan barn har det rundt i verden. 5-åringene har laget egne plakater om Barnekonvensjonen. Det har blitt mange fine samtaler rundt disse temaene. Siste uken var det tid for å forberede lotteriet. 5-åringene lagde selve loddene, med tall fra 1 til 100. 4-åringene lagde plakater:

Så var den store dagen kommet. En fredag, for det er da folk trenger kake, tenkte vi. Vi hadde planlagt å ta med halvparten av hver gruppe ned til butikken etter frokost, og andre halvdel skulle overta etter et par timer. Barna skulle leke på en lekeplass like i nærheten, mens 4 av gangen var inne og "jobbet". Men så ble det et forferdelig vær, med sørpe og gjørme ute. Da fant vi ut at 4 barn ble fulgt ned først (2 fra hver gruppe), og så kom de neste fire/fem og tok over etter en halv time, og så fulgte vi barn opp og ned den lange bakken i rundt regnet fire timer. (Styrer kjørte ned alle gevinstene og hjalp til å henge opp plakater.)



Barna var veldig motiverte og positive, og ting gikk veldig smidig. Barna smatt raskt inn i klærne og gikk kjappere enn vanlig langs veien. Noen var sjenerte, mens andre var ivrige på å spørre folk om de ville kjøpe lodd. Og noen prøvde å fange folks oppmerksomhet, selv om det var litt skummelt. Mange klarte å svare at loddene kostet fem kroner, og at pengene skulle gå til fadderbarnet vårt. Barna tok i mot penger og puttet i "kassa", og noen ganger fikk de hjelpe til å trekke lapper. Alle barna fikk en bolle hver mens de jobbet. Arbeidere trenger jo mat! Noen ville gjerne ha kake også, men vi var jo ikke der for å spise kaker. Vi var der for å tjene penger til Dankan. 


Vinnerlodd var 33, 66 og 99. Dvs vinnersjansen var 3:100. Vi hadde 500 lodd, som vi fylte på med underveis, og ca 16 gevinster. Gevinstene var hjemmebakte kaker med cellofan (eller stekepose), noen foreldre hadde kjøpt inn sjokolade eller marsipan som gevinster, og fra Norlandia fikk vi flotte rumpetasker og sitteunderlag i ull. Gevinstene fløy av gårde, og pengene strømmet inn. Totalt fikk vi inn kr 1660. Det var bedre enn forventet. Det er ikke nok penger til å dekke et års fadderskap, men vi har litt penger igjen fra i fjor, så det går greit denne gangen. 

Så er jo spørsmålet om vi har oppnådd det vi ønsket? Hvordan opplevdes dette for barna? Lærte de mer av dette enn av kunstutstilling? Vil vi gjøre dette igjen, og skal noe gjøres annerledes. Dette må vi reflektere rundt i fellesskap, og vi må snakke med barna om deres opplevelser. Men i skrivende stund, vil nok undertegnede tørre å påstå at fokuset har blitt flyttet vekk fra barnas egen nytelse i form av kakespising og kunstskryt, til å gjøre noe som utelukkende er for å glede andre, både ved å gi andre mennesker glede og spenning med lodd og gevinster, og ved å kunne gi penger til Plan og fadderbarnet vårt. Barna har ikke gitt uttrykk for at det har vært slitsomt, så belastningen har vært størst for de voksne som har gått mange ganger frem og tilbake til butikken, eller stått med lotteriet i lenger tid av gangen. Men det har vært god stemning og veldig givende på mange måter. Det vanket mange hyggelige tilbakemeldinger fra kundene i butikken, både ukjente og selvfølgelig de kjente som var innom. 

(Foreldrene har forresten vært invitert på foreldrekaffe i rolig format avdelingsvis, så de har ikke blitt snytt for en sammenkomst. Det er jo både hyggelig og viktig med noen slike treff.)

En god følelse og mange tanker førte dermed til at fredagskvelden gikk med til blogging... 

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails