Plutselig høres et hyl. En gutt og en jente står og drar i et bilde. Heldigvis vet jeg denne gangen hvem som hadde bildet i utgangspunktet. Jeg går bort og spør om hva som skjer. Begge stopper opp og titter på meg. Det er ikke alltid lett for 2-åringer å sette ord på det som skjer. "Ville du også se på bildet?" spør jeg jenta. "Ja!" svarer hun. "Hva kan du gjøre da?" Hun ser fortsatt på meg. "Kanskje du kan spørre om å få se på det!", sier jeg. "Kan jeg få se på bildet?", spør hun med så søt og hyggelig stemme hun kan. "Se på den?", svarer gutten, og fortsetter: "Ja! Sitte der?". Han peker mot trampolina, og de setter seg ned, tett sammen. De smiler og ler og ser på bildet i ca 5 sekunder, så spretter de opp og løper smilende avgårde i hver sin retning.
Dette var en av mange konflikter i 2-3årsgruppa (Ekornene) i dag. For oss er det viktig å finne ut så godt vi kan hva som er årsaken til konflikten, for deretter å lære barna gode måter å løse konflikten på. Ofte må vi voksne være barnas "høyttalere". De minste barna snakker vi for (feks "Nå sier hun ´kan jeg få?´"). Etter hvert som språket kommer mer på plass, vil barna lære å si enkle fraser. De gjentar etter oss, og siden kan de til tider klare å ordne opp selv, bare vi minner dem litt på det. Det beste trikset er å lære barna å spørre "Kan jeg få etterpå?", hvis de først får et nei. Da får de så og si alltid et ja.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar