Kan 5-åringer programmere? Klart de kan!

På Maxi har vi vært så heldige at vi har fått noen såkalte programmeringsbier, også kalt Bee-Bot. Disse kan barna bruke til ulike former for programmering og bidrar til å skape en grunnleggende helhetsforståelse av hvordan programmering foregår og hvilke forstemmende konsekvenser det kan få dersom programmeringen inneholder én eneste feil. 

Så hvordan løser barna dette? Selvsagt uten noen form for instruksjoner fra oss voksne. Noe slikt ville vært meningsløst og inneholdt særs lite læring. Dette er de nødt til å finne ut av på egen hånd. Om en "Bee-Bot" ikke går dit barna ønsket, så må de selv, eller i samråd med de andre barna, finne ut av hvorfor det gikk galt og hva kan de gjøre annerledes neste gang. 

Telte de feil? Kom de nær venstreknappen en gang for mye? Eller er det bare Bee-Bot'en" som irriterer fordi den vil? Noen teller ruter for hånd, andre teller uten å bruke fingre og noen teller hver enkelt rute med hele bien fram til målet, før de setter den tilbake til utgangspunktet. 

Om vi forteller dem hvordan dette skal gjøres vil det muligens ende opp med en forståelse av at kun én måte å gjøre det på er riktig og interessen for fenomenet vil kanskje også avta relativt raskt. Når barna blir gitt minimalt med instruksjoner og den induktive tilnærmingen overgår den deduktive, vil intuisjonen by på spennende, ulike og kreative måter å utføre det samme på. Den induktive tilnærmingen legger også bedre til rette for mestringsfølelse hos barna, som igjen fører til nødvendig autonomitet.

Her ser vi en bie på avveie. Den hadde sneket seg ut av veien før den krasjet brutalt i veggen, fikk snudd seg til siden og hadde stø kurs mot gulvet. Hadde det ikke vært for en observant 5-åring, kunne dette endt mye verre. 5-åringen forsøkte seg selvsagt på nytt.

Barna gir hverandre instruksjoner og peker på ruter på "kartet" som den andre skal nå fram til. Hver enkelt rute på "kartet" er ett trykk på knappene på toppen av bien (jmf bildet under)

Selv om denne aktiviteten tilfredsstiller en kunnskapsforståelse for enkel programmering, bidrar den også til utvikling av andre ferdigheter. Barna er nødt til å kommunisere sammen på en god måte for å oppnå ønsket resultat; om de ikke kommuniserer godt nok sammen vil også resultatet bli deretter.

Når barna sammen finner ut at samarbeid er lønnsomt, fungerer de både selvregulerende og som "lærere" for hverandre. Videre blir samarbeidet også viktig når de som eventuelt fanger opp elementene i programmeringen hurtigere enn andre, kan bistå de andre i å nå målet sammen.

Dette er med på å legge til rette for den proksimale utviklingssonen, hvor barna får utfordringer som ikke er for vanskelige, men heller ikke for enkle for dem.