Oppsummering "Her er jeg - hvem er du" med 4åringene

Prosjektet vårt med selvportrett har levd videre siden de første selvportrettene barna gjorde. Det har vært stor stas og grunnlag for gode samtaler å ha portrettene oppe på veggen. Vi har hengt opp fortløpende etter hvert som barna har jobbet fram flere og ulike portrett. 

Etter de tegnede selvportrettene der barna fikk prøve ut både kreativitet, identitet og reflektere over ulikheter, hadde vi lyst til at barna skulle få møte seg selv på en ny måte. Vi printet ut bilder av hver enkelt som de la på lysbord og overhead. Oppå der la vi et hvitt ark, og så fikk de fri tilgang til fargeblyanter, tusjer, gråblyanter og tynne filtpenner. Barna jobbet konsentrert i grupper på 3, der de tegnet og fargela seg selv på nytt, over sitt eget bilde. Underveis var det flere som snakket og forklarte hva de gjorde og hvordan de planla arbeidet sitt. Noen var veldig opptatt av å få med alle trekkene (øyne, nese, munn), mens andre hadde mer fokus på å fargelegge seg i vakre farger («jeg tar rosa på håret mitt, for det er yndlingsfargen min»). Barnas tilbakemeldinger var veldig positive, de syntes det var morsomt og spennende å jobbe i et mørklagt rom med lysbordet, de uttrykte stolthet og overraskelse da de fikk se resultatet av det de hadde gjort. Bildene ble klippet ut og montert på sort kartong sammen med fargefotoet de tegnet oppå. Effekten ble veldig flott, og de individuelle særegenhetene i arbeidene til barna kommer tydelig fram. Bildene har fått mye positiv oppmerksomhet både av barn og voksne, de er lekre og viser på en fin måte hvor flott og ulikt barnas uttrykk er.

De påfølgende dagene fikk barna jobbe mere fotoene av seg selv. På lysbordet la barna en større, svart-hvit utskrift av bildet, og så fikk de havregryn, makaroni, hvite bønner, mandler og ris til rådighet. Med dette laget de mønster oppå portrettene. Dypt konsentrerte jobbet de en og en. Enkelte var svært nøye med hvor de la de ulike tingene, mens andre helte hele never over arket. Da de erklærte seg for ferdige, tok en voksen bilde både på lysbordet og slik det så ut da vi forsiktig flyttet det over på bordet. Vi laget en liten utstilling med alle de ferdige «mønsterportrettene» som vi inviterte foreldrene inn for å kikke på ved hentetid. Stolte barn viste og fortalte. Det var like interessant å se/snakke om de andres arbeider som sine egne, ingen av arbeidene var like.

Vi hadde denne aktiviteten framme som en åpen mulighet et par dager etter også. Barna er uhyre fokuserte mens de driver med dette, de bruker god tid og lar seg lite distrahere.

Den neste organiserte aktiviteten i dette prosjektet, var å lage «nye ansikt» der formålet var å bli kjent med hverandres forskjellige ansikt og særegenheter. Vi klippet portrettene i strimler med panne, øyne, nese, munn og hake. I grupper på 3 og 3 skulle barna sette strimlene sammen til nye ansikt. De fikk stor kartong i valgfri farge og tilgang på fargeblyanter. Denne aktiviteten satte i gang fnis og spontansang, mens de valgte ut de ulike delene som ansiktet er satt sammen av. Uttalelsene lød som "Ha ha, se jeg skal bruke haka til Janne* og øynene til Eskil*" og "se jeg bruker håret ditt Issa*". Det var tydelig at ungene dro kjensel på hvem de ulike delene tilhørte. Noen ønsket å fargelegge rundt ansiktet og noen ønsket å fargelegge på ansiktet. Noen var meget bestemte på hva de ville sette sammen, andre forsøkte ulike kombinasjoner før de avgjorde hva de skulle lime på. Noen syns det var litt rart å lage noe annet enn sitt eget fjes, og at noen andre hadde brukt sitt hår eller munn. Men ingen valgte å ikke gjøre, noen trengte kun å se litt på de andre før de selv hadde lyst å prøve. Også disse bildene er blitt hengt til utstilling, og har generert mange fine samtaler, mye beundring og undring.

Vi fortsatte selvportrett-arbeidet dagen etter med å presentere barna for halve ansikter: svart-hvitt fotoet var delt i to, hvorav den ene siden av ansiktet var klippet vekk slik at barna kunne utforme resten på egen hånd. Hvordan dette skulle utformes varierte veldig fra barn til barn, noen få valgte å jobbe med å tegne ansiktet sitt, men flesteparten tegnet fritt. Så muligens er dette noe vi kan komme tilbake igjen, og videreutvikle. Barna satt i grupper på max 4 og hadde gråblyanter, filtpenner og fettstifter til rådighet. De halve selvportrettene vakte uansett stor begeistring blant barna da de fikk se dem utstilt på veggen. 

Uken etter fikk barna fri tilgang til svart-hvitt fotoene av seg selv, og de «lekte» med disse som de ville: De fargela, klippet, limte på pynt (paljetter eller papirklipp) oppå eller rundt fotoet. Vi tilrettela denne aktiviteten som en uformell arbeidsstasjon inne, som et hyggelig avbrekk i uteleken. Det var ikke plass til mer enn 3 barn ad gangen, noe som ga barna en fin møteplass der de fikk mulighet til å utveksle tanker og ideer. Barna hadde det veldig morsomt mens de holdt på med denne aktiviteten, og de var selv med på å bestemme at de ferdige bildene skulle stilles ut i garderoben.

Barna uttrykker om mulig en større stolthet over eget arbeid, og de bruker ofte tid på å fortelle hverandre om hvordan de tenkte eller planla mens de tegnet. Det har skjedd en økt bevissthet rundt tegning som egenstående aktivitet, det er ikke bare en flyktig «mellom-slagene-aktivitet» der barna nærmest ubevisst lager noen streker eller sirkler på papiret. Vi ser at de tenker og funderer, de er bevisste og utforskende i valg av redskaper, de bruker mere tid på én tegning enn tidligere og de er ikke lenger fullt så opptatt av hvorvidt det blir «pent», «riktig» eller «sånn som på bildet». Det har også kommet tilbakemeldinger fra foreldre om økt interesse for tegning, maling og kreativ utfoldelse på hjemmebane.

Et av barna laget to selvportrett ved siden av hverandre: «Her har jeg laget meg sur, og her har jeg laget meg glad!». Dette gav oss ideer til å utforske følelser sammen med barna. Vi opplevde også en del konflikter blant barna fordi de ikke helt får til å lese hverandres uttrykk når de er oppslukt i leken. Hvordan ser vi ut når vi er sinte, glade, triste eller redde? De følgende ukene har vi, med utgangspunkt i ansiktsuttrykk, begynt å jobbe med følelsene våre. Fortsettelse følger.

I Reggio-filosofien snakkes det gjerne om «barnas hundre språk» og at barn har uttrykksmåter utover det (begrensede) verbale som det er viktig at de får utforsket og utviklet. Vi føler at vi gjennom dette og videre prosjekt, oppfyller mye av tankegangen og læringssynet i Reggio-tilretteleggingen. Barna har fått store muligheter til vekst, utforskning og å finne sitt eget (kreative) jeg. Vi gleder oss til mere!

*Navnene er fiktive