Da var det bare å roe gemyttene og sette i gang med å fortelle historien om Geitekillingen som kunne telle til ti, spontant og uten bok. Barna fulgte interessert med, det var gøy å telle sammen, og alle var enige om at det var fint å kunne telle. Etterpå snakket vi om alle følelsene som dyrene i historien viser: nysgjerrig (-Hva gjør du?), engstelig (-Jeg tør ikke), usikker (-Jeg veit ikke om jeg får lov av mora mi), sint (-Kom, kalven min, så tar vi´n), redd (-Båten synker!!) og glad (-Hurra for geitekillingen).
Vi fortalte historien flere ganger de neste dagene og ukene, ved hjelp av Nasjonalbibliotekets e-bokarkiv, siden vi ikke har boka i barnehagen, og ved hjelp av rekvisitter.
Vi har fortsatt å snakke mye om følelser i disse samlingene. Hvordan ser vi ut når vi er glad, trist, sint, overrasket mm? Se på meg, hva er jeg nå? Hvordan kjennes det ut å være glad, trist eller sint? Hva kan gjøre oss glade, triste eller sinte? Og hva kan vi gjøre da? Hva liker vi at andre gjør? Og hva liker vi ikke?
Treåringene våre viser mye omsorg, empati og støtte overfor hverandre i hverdagen, men det er ikke alltid lett å holde igjen hvis de blir irriterte eller sinte, eller hvis noe er veldig fristende. Det er mye følelser i sving og ikke alltid så lett å forstå hva som rir i en selv bestandig. Å snakke om og bevisstgjøre barna i forhold til følelser er en fin ting og noe de setter stor pris på. Etter hvert vil det forhåpentligvis bli lettere å forstå seg selv og andre, og å sette ord på følelsene sine. Og viktigst av alt for oss å huske på: Barn gjør så godt de kan!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar