Barns dramatisering med rekvisitter

Vi har i løpet av vinteren brukt rekvisitter i formidlingen av eventyr og sanger i samlingsstundene med 2-åringene. Vi har spesielt tatt for oss "Da bjørnen ble stubbrumpet", Prøysen-sangen "Kyllingen" og "Gullhår". Vi har holdt på i opptil flere uker med samme opplegg, med mange gjentakelser. Det er flere grunner til det - barna gir uttrykk for at de liker gjentakelser, vi vil gi dem muligheten til å lære seg det vi formidler, lære ord og begreper, ved at de ser dem i praksis foran seg, Vi får fordypet oss i eventyret og barna får felles referanser.

Rekvisittene vi har brukt har stått utstilt innenfor rekkevidde for barna. I den senere tiden har barna selv hentet frem gjenstandene og begynt å leke ut handlingen. Her er de i gang med Gullhår:

Til tross for en viss fare for at ting kan bli borte eller ødelagt, har vi valgt å la dem få holde på. I tråd med Reggio Emilia-filosofien, som ligger til grunn for arbeidet vårt, tenker vi at rommet skal fungere som den tredje pedagog, at vi skal vise barna tillit ved å ha materiale tilgjengelig og at de skal få uttrykke seg. 

Erfaringen har vist at barna har lært at de skal være ekstra forsiktige med disse gjenstandene, gjennom måten vi voksne har behandlet dem. Barna setter opp "kulissene" på samme måte som vi har gjort, og så hører vi bruddstykker av eventyrene i barnas lek. Vi vet jo ikke sikkert hva barn lærer i ulike sammenhenger, men vi kan si noe om hva de kan ha lært. Det er åpenbart at barna har fått felles referanser. Alle vet i det øyeblikket en av dem tar frem tingene, hva som skal skje. De vet hvem figurene er, hva de skal gjøre, hva de skal si og i hvilken rekkefølge. Vi kan høre at barna har lært ordene og begrepene ved at de bruker dem riktig og med innlevelse. Når de er ferdige, rydder de opp og legger alt tilbake slik det skal være.

I dag var barna blitt noe dristigere, og tok frem rekvisittene til både Gullhår, Bjørnen som ble stubbrumpet og Kyllingsangen på én gang. Barna improviserte mer og bjørnene gikk fra huset sitt og til isen og satte fast halen, og så gikk de tilbake til huset igjen. Da kyllingene kom frem, måtte det jo også fylles vann i skålen som den ene skal plumpe oppi. Kyllingene er skjøre og var allerede begynt å gå litt i stykker, så de fikk fortsette. Det endte jo med at alle kyllingen fikk seg et realt bad, og barna konstanterte: "Ååå! De er dø´e!". 

Det var jo også en erfaring å få med seg, og noe vi kunne undre oss over.  Men én liten kylling "overlevde" ved å gjemme seg i kalosjen :-)